Add parallel Print Page Options

13 I menigheten i Antiokia var det profeter som bar fram budskap fra Gud, og andre som underviste. Det var: Barnabas, Simeon, som også ble kalt ”den svarte”[a], Lukius fra Kyréne, Manaen, som var pleiebror til fyrst Herodes, og Saulus. En gang da disse mennene tilba Herren og fastet, sa Guds Hellige Ånd: ”Velg ut Barnabas og Saulus til en spesiell oppgave som jeg har valgt dem ut for.” Da de hadde fastet og bedt ytterligere en gang, la de hendene på de to og sendte dem ut på oppdraget.

Saulus blir Paulus. Paulus på Kypros

Etter at Barnabas og Saulus var blitt sendt ut av Guds Hellige Ånd, reiste de ned til Seleukia og seilte over til Kypros. Den første byen de kom til, het Salamis. Der fant de fram til de jødiske synagogene[b] og talte til folket om Jesus. Johannes Markus fulgte med som medarbeider.

De reiste fra by til by på hele øya og talte. Til slutt kom de til Pafos. Der møtte de en jødisk trollmann som het Barjesus. Han påsto at han kunne bringe budskap fra Gud. Han brukte ofte å besøke den romerske landshøvdingen Sergius Paulus, som var en svært klok og forstandig mann.

Landshøvdingen ba nå Barnabas og Saulus hjem til seg, etter som han ville høre budskapet om Jesus. Men trollmannen, som også ble kalt Elymas[c], motarbeidet dette og forsøkte å hindre landshøvdingen fra å tro.

Da ble Saulus, som også ble kalt Paulus, fylt av Guds Hellige Ånd. Han satte øynene i trollmannen og sa: 10 ”Du djevelens sønn, full av bedrageri og falskhet, en fiende til alt som er godt, vil du aldri slutte med å forvrenge budskapet om Herren Jesus? 11 Men nå har Herren bestemt at du skal bli straffet. Du skal bli totalt blind en tid.”

I samme øyeblikk senket det seg tåke og mørke over trollmannen. Hjelpeløs begynte han å gå omkring og lete etter noen som kunne holde ham i hånden og føre ham fram. 12 Da landshøvdingen så det som skjedde, begynte han å tro. Han var helt forundret over det han hadde fått lære om Herren Jesus.

Paulus taler i Antiokia

13 Paulus og følget hans reiste fra Pafos og seilte til Perge i provinsen Pamfylia[d]. Der forlot de Johannes Markus og reiste tilbake til Jerusalem. 14 Barnabas og Paulus fortsatte til Antiokia, en by i provinsen Pisidia[e].

Da det ble hviledag[f], gikk de til synagogen[g] for å være med på gudstjenesten. 15 Etter den vanlige opplesningen av Moseloven og profetene[h], snudde forstanderne for synagogen seg mot Paulus og Barnabas og sa: ”Brødre, om dere har noe å bidra med som kan være oss til hjelp, så kom fram og si det!”

16 Da reiste Paulus seg, ga tegn til alle om å være stille og sa: ”Israelitter[i], og alle andre her som tilber Gud! Hør på meg!

17 Israels Gud valgte seg ut forfedrene våre til å være hans eget folk. Han lot dem bli et stort folk mens de bodde som fremmede i Egypt. I sin tid førte han folket ut derfra på en mektig måte og reddet dem fra slaveriet. 18 I 40 år hadde Gud tålmodighet mens de gikk i ørkenen. 19 Han utryddet sju folk i Kanaan og ga landet deres til israelittene. 20 Alt dette tok omkring 450 år. Etter det lot han forskjellige dommere herske over folket, fram til den tiden da profeten Samuel styrte Israel.

21 Folket tigget om å få en konge, og Gud ga dem Saul, som var sønn av Kis, en mann av Benjamins stamme. Han regjerte i 40 år. 22 Men Gud avsatte ham og lot David bli konge i stedet. Gud sa om ham: ’Jeg har funnet David, Isais sønn, en mann som følger min vilje. Han vil gjøre alt det jeg sier til ham.’[j] 23 Gud lovet kong David at en av etterkommerne hans skulle bli en frelser for Israels folk. Det er dette som nå har blitt virkelighet. Jesus er den som frelser oss.

24 Før Jesus trådte fram, forberedte døperen Johannes Israels folk ved å oppfordre alle til å forlate synden, vende om til Gud og la seg døpe. 25 Da oppgaven til Johannes nærmet seg slutten, sa han: ’Jeg er ikke den personen som Gud har lovet for å frelse dere. Han kommer etter meg, og han er så mektig at jeg ikke en gang er verdig til å knytte opp remmene på sandalene hans.[k]

26 Hør etter det jeg sier, dere som er etterkommere av Abraham, og alle andre som tilber Gud! Denne frelse gjelder oss alle. 27 Folket i Jerusalem og lederne deres forsto ikke hvem Jesus var. De skjønte ikke at han var den som Gud talte om ved profetene, til tross for at de hadde hørt profetene sitt budskap[l] bli lest hver uke på hviledagen. Derfor dømte de ham til døden, og gjennom det som skjedde, ble det til virkelighet som Gud hadde forutsagt. 28 Ja, til tross for at de ikke kunne finne noen gyldig grunn til å henrette ham, ba de Pilatus om å drepe ham. 29 Da de hadde sluttført alt som står i Skriften[m] når det gjelder Jesu død, tok de ham ned fra korset og la ham i en grav.

30 Men Gud vakte ham opp fra de døde. 31 Jesus viste seg mange ganger i de følgende dagene for dem som hadde fulgt ham fra Galilea til Jerusalem. Det er disse som nå forteller om ham for Israels folk.

32-33 Nå har turen kommet til dere. Vi er her for å fortelle de glade nyhetene om at Gud, nettopp i våre dager, har innfridd løftet sitt til forfedrene ved å vekke Jesus opp fra de døde. Det er om ham den andre salmen i Salmenes bok forteller, når den sier:

’Du er min sønn.
    I dag har jeg blitt din Far.’[n]

34 For Gud hadde lovet at Jesus skulle stå opp fra de døde og aldri mer behøve å dø. Det forklarte han med ordene:

’Jeg skal innfri mitt Hellige og pålitelige løfte og gi dere alt det gode jeg lovet David.’[o]

35 Det løfte han tenkte på, var dette:

’Du skal ikke la din Hellige tjener gå til grunne.’[p]

36 Dette løfte handler ikke om David, for da David hadde tjent folket i trå med Guds vilje, døde han, ble begravd, og kroppen hans gikk til grunne. 37 Nei, det handler om en annen, en som Gud vakte opp fra de døde, der kroppen ikke gikk til grunne.

38 Mine venner, hør etter på det jeg har å si! Det er ved denne mannen, Jesus, som dere kan få tilgivelse for syndene deres. 39 Alle som tror på ham, blir skyldfri innfor Gud, noe dere aldri kunne oppnå gjennom det å følge Moseloven[q]. 40 Derfor må dere passe nøye på. Ikke la dere bli rammet av det Gud advarer dere mot ved profetene[r]:

41 ’Pass nøye på, dere som håner sannheten.
    Dere vil undre dere og bli til intet.
Jeg vil gjøre noe stort i deres tid,
    noe som dere ikke kommer til å tro
den dagen de forteller det for dere.[s]’ ”

42 Da gudstjenesten var over og Paulus og Barnabas dro fra synagogen, ba folket at de måtte komme tilbake neste uke på hviledagen, slik at de kunne få høre mer. 43 Mange jøder, og andre som tilba Israels Gud, passet på å holde seg nær Paulus og Barnabas som talte til dem og oppfordret: ”Fortsett å leve fast forankret i Guds godhet og tilgivelse.”

Paulus sprer budskapet om Jesus til andre enn jødene

44 På hviledagen[t] en uke seinere, kom nesten hele byen for å høre budskapet om Herren Jesus. 45 Da de religiøse lederne så alt folket, ble de misunnelse og begynte å håne Paulus og latterliggjøre alt han sa.

46 Paulus og Barnabas svarte uten å nøle: ”Dere jøder skulle være de første som fikk sjansen til å høre budskapet om Herren Jesus, men etter som dere avviser tilbudet og gjør dere selv uverdige til det evige livet, så vender vi oss nå til andre folk. 47 Det er også det Herren har gitt oss befaling om, for det står i Skriften[u]:

’Jeg har gjort deg til et lys for alle folk,
    for at du skal frelse alle på hele jorden.[v]’ ”

48 Da de som ikke var jøder, hørte dette, ble de svært glade og hyllet budskapet om Herren Jesus. Alle som var utsett til evig liv, begynte å tro. 49 De glade nyhetene om Herren spredde seg i hele området.

50 Men de religiøse lederne hisset opp de høytstående kvinnene som tilba Israels Gud. De ledende mennene i byen satte i gang en forfølgelse mot Paulus og Barnabas og drev dem bort fra området. 51 Begge ristet da støvet fra byens gater av føttene sine[w] og bekymret seg ikke mer for innbyggerne, men fortsatte til byen Ikonium. 52 Disiplene ble fylt av glede og Guds Hellige Ånd.

Paulus og Barnabas i Ikonium

14 I byen Ikonium skjedde det samme. Paulus og Barnabas gikk til synagogen[x] og talte til folket med slik kraft at mange, både jøder og de som ikke var jøder, kom til tro. Men de jødene som ikke ville tro, hisset opp innbyggerne i byen som ikke var jøder ved å snakke dårlig om Paulus og Barnabas. Til tross for det stanset de en lenger tid og talte åpent og uten frykt om Herren Jesus, etter som de stolte på at han ville beskytte dem. Herren Jesus ga dem kraft til å gjøre mirakler og tegn som et bevis på at budskapet hans om kjærlighet og tilgivelse var sant. Folket i byen delte seg i to grupper: Noen holdt med de religiøse lederne, andre holdt med utsendingene.

5-6 Etter en tid fikk Paulus og Barnabas greie på at jødene sammen med sine ledere, også de som ikke var jøder, hadde blitt enige om å mishandle og steine Paulus og Barnabas. De flyktet derfor til byene Lystra og Derbe i provinsen Lykaonia. Der dro de omkring i hele området og fortalte de glade nyhetene om Jesus.

Paulus og Barnabas i Lystra og Derbe

Mens Paulus og Barnabas var i Lystra, møtte de en mann som hadde vært handikappet fra fødselen av, og som aldri hadde kunne gå. Mannen satt og lyttet da Paulus talte, og da Paulus så på ha, forsto han at mannen hadde begynt å tro, og at han kunne bli helbredet. 10 Derfor ropte Paulus til ham: ”Reis deg opp og stå på beina dine!” Straks hoppet mannen opp og begynte å gå.

11 Da folket så det Paulus hadde gjort, ropte de høyt på sitt eget språk: ”Gudene har blitt mennesker og kommet ned til oss!” 12 De trodde at Barnabas var den greske guden Zevs, og at Paulus var Hermes, etter som det var han som førte ordet. 13 Presten i zevstemplet, som lå i utkanten av byen, kom med okser og blomsterkranser, som han og folket ville ofre til utsendingene foran byens port.

14 Men da det gikk opp for Barnabas og Paulus hva som var i ferd med å skje, rev de i stykker kappene sine og rutsjet rett inn i folkemassen og ropte: 15 ”Kjære venner, hva er det dere finner på? Vi er vanlige mennesker akkurat som dere! Vi har kommet til dere for å fortelle de glade nyhetene at dere ikke lenger trenger å vende dere til disse hjelpeløse gudene. I stedet kan dere nå tilbe den Gud som lever, han som har skapt himmelen og jorden og havet og alt som finnes i tilværelsen.[y] 16 Fram til nå har Gud latt folkene fortsette å be til forskjellige guder. 17 Likevel har Gud gjennom alt det gode han gjør, jevnt og trutt gitt sine bevis på at han er til. Det er han som har gitt dere regn og gode avlinger, slik at dere har fått mat og kunne glede dere.” 18 Ved å markere dette klarte Paulus og Barnabas i siste sekund å hindre folket fra å ofre til dem.

19 Litt seinere kom noen jøder fra Antiokia og Ikonium og klarte å vende folket mot Paulus og Barnabas. Folket steinet Paulus, slik at de trodde han var død. De slepte ham ut av byen. 20 Men da disiplene samlet seg rundt ham, reiste han seg opp og gikk på nytt inn i byen. Neste dag gikk han videre til byen Derbe sammen med Barnabas.

Paulus og Barnabas vender tilbake til Antiokia i Syria

21 Også i Derbe fortalte Paulus og Barnabas de glade nyhetene om Jesus, og mange mennesker begynte å tro. Senere vendte de tilbake til byene Lystra, Ikonium og Antiokia. 22 Der styrket de disiplene. De oppmuntret dem til å holde fast ved troen til tross for alle forfølgelsene, og sa: ”Vi som er Guds folk, får oppleve mange vanskeligheter, men en dag skal vi være med ham i hans nye verden.” 23 Paulus og Barnabas så seg ut ledere for menigheten på hvert sted. De fastet og ba til Herren Jesus at han skulle beskytte dem som nylig hadde begynt å tro på ham.

24 Så reiste Paulus og Barnabas tilbake gjennom provinsene Pisidia og Pamfylia. 25 De kom til byen Perge på reisen. Der talte de til folket om Jesus. Etter det fortsatte de til havnebyen Attalia. 26 De tok en båt over til Antiokia i Syria. Det var i denne byen menigheten hadde overlatt Paulus og Barnabas til Gud og hans beskyttelse. Senere hadde de sendt de to av sted på det oppdraget som nå var avsluttet. 27 Da de hadde kommet, kalte de sammen hele menigheten og fortalte alt Gud hadde satt dem i stand til å utrette, og hvordan han også hadde gitt andre enn jødene sjansen til å tro. 28 De stanset en ganske lang tid hos de troende i Antiokia.

Møte i Jerusalem

15 Mens Paulus og Barnabas var i Antiokia, kom noen personer fra Judea. De begynte å lære de troende at de ikke kunne bli frelst dersom de ikke fulgte den jødiske tradisjonen med omskjærelse[z] slik det står i Moseloven[aa]. Men Paulus og Barnabas motsa det de lærte. Det førte til mange harde diskusjoner og mye strid. Til slutt bestemte derfor de troende at de skulle la Paulus og Barnabas, og noen i tillegg, reise opp til Jerusalem for å drøfte spørsmålene med utsendingene og lederne i menigheten der. De utrustet dem for reisen og lot dem reise av sted. På veien stanset de i Fønikia og Samaria og fortalte de troende at også mange som ikke var jøder, hadde vendt seg til Gud. Dette gjorde de troende svært begeistret.

Da de kom fram til Jerusalem, ble de hjertelig mottatt av menigheten, utsendingene og lederne. Paulus og Barnabas fortalte om det Gud hadde utrettet gjennom deres forkynnelse. Da reiste noen menn seg, de hadde vært fariseere[ab] før de ble disipler, og påsto at alle troende menn som ikke var jøder, måtte bli omskåret, og at de måtte kreve at alle fulgte Moseloven.

Disiplene og lederne i menighetene holdt et eget møte om dette spørsmålet. Etter en lang diskusjon reiste Peter seg og sa: ”Brødre, dere vet alle at Gud for lenge siden så seg ut meg til å fortelle de glade nyhetene om Jesus for andre enn jøder, slik at de også kunne tro. Gud, som kjenner tankene til menneskene, har vist at han tar imot alle ved å gi dem sin Hellige Ånd på samme måte som han ga den til oss. Gud har ikke gjort noen forskjell mellom oss og dem, men har akseptert alle fullt og helt da de vendte om og begynte å tro. 10 Hvorfor stiller dere spørsmål om det Gud har gjort? Hvorfor krever dere at disse disiplene skal lyde en lov som både vi og forfedrene våre har hatt vanskelig for å holde? 11 Nei, vi tror at alle, både vi og de, blir frelst ved vår Herre Jesu kjærlighet og tilgivelse, den som ingen har gjort seg fortjent til.”

12 Etter dette ble det slutt på diskusjonen, alle lyttet til Barnabas og Paulus da de fortalte om alle miraklene og tegnene som Gud hadde utrettet blant andre folk.

13 Da de hadde snakket ferdig, reiste Jakob[ac] seg og sa: ”Brødre, hør på meg. 14 Peter[ad] har fortalt oss hvordan det skjedde første gangen en gruppe mennesker som ikke er jøder, takket ja til Guds innbydelse om å tilhøre ham. 15 Andre folk vender om til Gud, noe som stemmer godt overens med det budskap Gud bar fram ved profetene[ae]. Det står for eksempel:

16 ’Jeg vil vende tilbake og bygge opp Davids falne hus.
    Jeg vil reise opp det som ligger i ruiner.
17 Da kan alle mennesker søke Herren,
    ja, alle folk som jeg har innbudt for å tilhøre meg.
Det er Herren som sier dette, som gjorde alt
18     kjent for lenge siden.’[af]

19 Jeg mener derfor at vi ikke skal sette en masse krav til folkene som vender seg til Gud. 20 Det rekker med at vi skriver og understreker at de skal la være å spise mat som er ofret til avgudene, at de skal avholde seg fra seksuell løssluppenhet og ikke spise kjøtt fra kvalte dyr eller noe annet som fortsatt har blodet i seg.[ag] 21 I Moseloven blir alt undervist gjennom alle tider, og hver uke på hviledagen[ah] leser de fra den i de jødiske synagogene[ai].”

Brevet fra menigheten i Jerusalem

22 Utsendingene og lederne besluttet, sammen med hele menigheten, at de skulle sende noen representanter til Antiokia sammen med Paulus og Barnabas for å fortelle resultatet av drøftingene. De personene som ble valgt ut, var to av lederne i menigheten: Judas, som ble kalt Barsabbas og Silas.

23 Slik lød brevet de fikk med seg:

”Fra utsendingene og lederne i menighetene i Jerusalem,

til de troende som ikke er jøder i Antiokia, Syria og Kilikia.

Vi hilser dere hjertelig!

24 Vi har fått vite at noen fra vår menighet har skapt uro og forvirring blant dere med sin undervisning. Disse personene var ikke sendt ut av oss. 25 Vi har derfor enstemmig besluttet å velge to offisielle representanter og sende dem til dere sammen med våre elskede brødre Barnabas og Paulus. 26 Disse to har våget livene sine for vår Herre Jesus Kristi skyld. 27 Våre representanter, Judas og Silas, kommer til å fortelle mer om det vi har besluttet, i dette spørsmålet.

28-29 Guds Hellige Ånd og vi har besluttet ikke å kreve noe annet av dere enn at dere lar være å spise mat som er ofret til avgudene, at dere ikke spiser kjøtt fra kvalte dyr eller noe annet som fortsatt har blodet i seg, og at dere avholder dere fra seksuell løssluppenhet. Dersom dere nøye følger dette, handler dere rett.

Vi ønsker dere alt godt!”

30 De fire mennene reiste straks til Antiokia. Der kalte de sammen alle de troende til et stort møte og overleverte brevet. 31 Da menighetens ledere hadde lest brevet, ble alle svært glade over denne oppmuntrende beskjeden. 32 Judas og Silas, som begge hadde fått evner av Gud til å holde fram budskapet fra ham, talte lenge til menigheten og oppmuntret og styrket medlemmene i troen. 33 Da de hadde vært der en tid, reiste Judas og Silas tilbake til sin menighet. Menigheten i Antiokia ønsket dem fred fra Gud.[aj] 35 Paulus og Barnabas stanset i Antiokia, der de sammen med mange andre underviste og spredde budskapet om Herren Jesus.

Paulus og Barnabas skiller lag

36 Etter en tid sa Paulus til Barnabas: ”Synes ikke du også at vi burde reise tilbake til alle de stedene der vi har talt budskapet om Herren Jesus, for å se hvordan det går med de troende?” 37 Barnabas var enig med ham og foreslo at de skulle ta med seg Johannes Markus. 38 Men Paulus var helt uenig i dette, etter som Johannes Markus hadde reist fra dem i Pamfylia og ikke blitt med videre i arbeidet deres. 39 De ble faktisk så ueinge i dette spørsmålet at de skilte lag. Barnabas tok med seg Johannes Markus og seilte til Kypros. 40 Paulus derimot valgte Silas som medarbeider. Etter at de troende hadde overlatt dem til Herren Jesus og hans beskyttelse, 41 reiste de gjennom Syria og Kilikia for å oppmuntre menighetene der.

Timoteus blir medarbeider til Paulus og Silas

16 Paulus og Silas kom først til Derbe og så til Lystra. Der møtte de en disippel som het Timoteus. Han var en ung mann, sønn til en kristen[ak] jødinne som var gift med en mann som ikke var jøde, og altså far til Timoteus. De troende i Lystra og Ikonium hadde bare godt å si om Timoteus. Paulus ville derfor at han skulle bli med på reisen deres. Av hensyn til jødene i området omskar han Timoteus før de reiste videre, etter som alle visste at far hans ikke var jøde.

De reiste fra by til by og fortalte om det utsendingene og lederne i menighetene i Jerusalem hadde besluttet når det gjaldt troende fra andre folk, og hvilke regler de skulle følge. Menighetene ble styrket i troen, og for hver dag økte antallet på de troende.

Paulus blir kalt til Makedonia

Paulus og følget hans reiste nå gjennom Frygia og Galatia, etter som Guds Hellige Ånd hadde sagt at de ikke skulle spre budskapet om Jesus i provinsen Asia denne gangen. Da de etter en tid kom fram til grensen mot Mysia, tenkte de å gå nordover mot Bitynia, men Jesu Ånd tillot dem ikke å reise dit.[al] De fortsatte derfor gjennom Mysia og kom til byen Troas.

Der fikk Paulus se et syn om natten. Han så en mann fra Makedonia[am] stå og rope på ham: ”Kom over til Makedonia og hjelp oss.” 10 Derfor bestemte vi oss straks for å reise over til Makedonia, etter som vi forsto at Gud ville at vi skulle fortelle de glade nyhetene om Jesus også der.[an]

Lydia fra Tyatira begynner å tro på Jesus

11 Vi gikk ombord i en båt som lå i Troas og seilte rett over til øya Samotrake og neste dag videre til Neapolis. 12 Så fortsatte vi til Filippi, som er en romersk koloni og en av de viktige byene i Makedonia. Der stanset vi i flere dager.

13 Da det ble hviledag[ao], gikk vi ut av byen og ned til en elvebredd, der vi trodde de brukte å samle seg for å be på hviledagen. Vi satte oss ned og snakket med kvinnene som var kommet dit. 14 En av dem het Lydia. Hun kom fra byen Tyatira og handlet med purpurstøy[ap]. Hun var ikke jødinne, men tilba Israels Gud. Mens hun nå lyttet til oss, åpnet Herren Gud hjertet hennes, slik at hun tok imot alt som Paulus sa. 15 Hun lot seg døpe sammen med alle i huset sitt, og etterpå sa hun: ”Nå når dere ser at jeg virkelig tror på Herren Jesus, da må dere komme og bo hos meg.” Hun ga seg ikke før vi gjorde som hun sa.

Paulus og Silas blir kastet i fengsel

16 Da vi en dag var på vei til stedet der de brukte å be, møtte vi en slavejente som var besatt av en ond Ånd. Hun kunne spå mennesker og sopte inn mye penger til eierne sine. 17 Jenten fulgte etter og ropte til Paulus og oss andre: ”Disse mennene er tjenere av den høyeste Guden og har kommet for å vise dere veien til frelse.”

18 Dette gjentok seg hver eneste dag, helt til Paulus en dag ble så irritert at han snudde seg om og sa til den onde ånden i henne: ”I kraften fra Jesus Kristus befaler jeg deg å fare ut av henne.” Straks forlot den onde ånden henne.

19 Da eierne hennes så at de ikke lenger kunne tjene penger på jenta, grep de Paulus og Silas og slepte dem for byretten som holdt til på torget. 20 De førte Paulus og Silas fram for de romerske dommerne og sa: ”Disse jødene snur opp ned på hele byen. 21 De lærer folket å gjøre slikt som er imot den romerske loven.”

22 Hele folkemassen begynte å angripe Paulus og Silas. Dommerne ga befaling om at de skulle kle av dem og slå dem med pisken. 23 De ble slått hardt og etterpå kastet i fengsel. Fangevokteren fikk befaling om å holde streng vakt over dem. 24 Han tok derfor ingen sjanser, men plasserte dem i den innerste cellen. Der låste han fast føttene deres i en solid trestokk.

25 Omkring midnatt satt Paulus og Silas og ba og sang lovsanger til Gud, mens de andre fangene lyttet. 26 Da kom det plutselig et jordskjelv, som var så kraftig at fengslet ristet helt ned i grunnmuren. I samme øyeblikk sprang alle dørene opp, og lenkene falt av fangene. 27 Da våknet fangevokteren. Da han fikk se at alle dørene til fengslet sto vidt åpne, trodde han at fangene hadde rømt og dro sverdet sitt for å ta sitt eget liv.

28 Paulus ropte til ham: ”Stopp! Ikke gjør deg noe farlig! Alle sammen er her!”

29 Da ba den vettskremte fangevokteren om lys og løp inn og kastet seg på kne foran Paulus og Silas. 30 Så førte han dem ut av cellen og spurte: ”Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?”

31 De svarte: ”Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst, både du og din familie.”

32 Paulus og Silas fortalte budskapet om Herren Jesus for fangevokteren og hele familien hans. 33 Fangevokteren tok straks hånd om dem og vasket sårene deres, til tross for at det var midt på natten. Og før natten var over, hadde hele familien latt seg døpe! 34 Etterpå tok fangevokteren med seg Paulus og Silas opp til hjemmet sitt og bød på mat. Både han og familien var overlykkelige over at de hadde kommet til tro på Gud.

35 Neste morgen sendte dommerne sine medarbeidere til fengslet for å meddele at mennene skulle slippes fri. 36 Fangevokteren fortalte dette til Paulus og sa: ”Dommerne har besluttet til å gi dere fri, så nå trenger dere ikke å sitte her lenger. Gå i fred!”

37 Paulus svarte: ”Å, nei! Så lett kommer de ikke fra det! Uten lov og rett har de pisket oss offentlig og satt oss i fengsel til tross for at vi er romerske borgere. Og nå vil de at vi skal forlate fengslet i hemmelighet. Aldri! Be dem komme hit og selv sette oss fri.”

38 Medhjelperne fortalte da dette til dommerne. Da de hørte at Paulus og Silas var romerske borgere, ble de skremt. 39 Straks kom de til fengslet og begynte å unnskylde seg. De førte dem ut og bønnfalt dem om å forlate byen. 40 Paulus og Silas gikk først til huset der Lydia bodde. Der møtte de alle de troende og oppmuntret dem. Deretter reiste de videre.

Paulus i Tessaloniki

17 Paulus og Silas tok nå veien gjennom byene Amfipolis og Apollonia og kom til Tessaloniki, der jødene hadde en synagoge[aq]. Paulus gikk som vanlig dit, og i tre uker på rad talte han til folket på hviledagene[ar]. Ved hjelp av Skriften[as] forklarte han at Messias, den lovede kongen, måtte lide og stå opp fra de døde, og han beviste at Jesus er denne kongen[at]. Mange av dem som lyttet ble overbeviste og holdt seg til Paulus og Silas. Blant dem var en stor gruppe som ikke var jøder, men tilba Israels Gud. Også et antall betydningsfulle kvinner begynte å tro.

Men de religiøse lederne ble misunnelige og samlet en flokk pøbler fra gaten og dro i gang et oppløp som skapte uroligheter i byen. De marsjerte fram mot huset til Jason, for å hente Paulus og Silas og dra dem ut til folkemassen.[au] Da de ikke fant de to, slepte de i stedet Jason, og noen andre troende ut, og tok disse med til dommerne i byen og skrek: ”Paulus og Silas har snudd opp ned på hele verden, og nå er de her og steller i stand bråk. Jason har sluppet dem inn i huset sitt. Alle disse er skyldige i forræderi mot keiseren, for de påstår at det er en annen som er konge, en som heter Jesus.”

Både dommerne og folket i byen ble bekymret over disse anklagene. Jason og de andre ble ikke sluppet fri før de hadde betalt kausjon.

Paulus i Berøa

10 Samme natten passet de troende på at Paulus og Silas ble sendt videre til byen Berøa. Og så fort de var kommet dit, la de veien til den jødiske synagogen[av]. 11 Folkene i Berøa var mer åpne for nye ideer enn de hadde vært i Tessaloniki. De lyttet mer enn gjerne til budskapet, og studerte hver dag i Skriften[aw] for å kontrollere at det Paulus og Silas sa, virkelig stemte. 12 Resultatet ble at mange begynte å tro. Blant dem var flere høytstående kvinner og menn som ikke var jøder.

13 Da jødene i Tessaloniki fikk greie på at Paulus spredde budskapet om Jesus også i Berøa, kom de etter og skapte uro og bråk blant folket også der. 14 Derfor handlet de troende raskt og sendte Paulus ned til kysten, men både Silas og Timoteus ble værende igjen.

15 De som førte Paulus ned til kysten, seilte seinere med ham helt til Aten. Etter det vendte de tilbake til Berøa, og meldte til Silas og Timoteus at Paulus ønsket at de skulle skynde seg å følge etter ham.

Paulus i Aten

16 Mens Paulus ventet på Silas og Timoteus, så han seg omkring i Aten. Han ble dypt rystet over alle avgudsbildene han oppdaget over alt i byen. 17 Som vanlig besøkte han synagogen[ax] og talte til jødene, og de grekerne som tilba Israels Gud. Dessuten talte han hver dag på torget til alle som tilfeldigvis var der. 18 Han diskuterte også med noen av filosofene, både epikureere og stoikere.[ay] Men da Paulus fortalte dem om Jesus og sa at han hadde stått opp fra de døde, sa noen: ”Hva er dette for slags underlige ideer han har snappet opp? Hva mener han?” Andre sa: ”Han forsøker å prakke på oss en fremmed religion.”

19 De førte ham med seg opp til Areopagos[az] og sa: ”Kom og fortell mer for oss om denne nye religionen. 20 Det er jo ganske merkelige ting du har å fortelle. Si oss hva dette handler om.” 21 En slik utspørring var ikke uvanlig, for både atenerne og de utlendingene som bodde der, brukte all sin tid til å diskutere de siste ideer og trender i tiden.

Talen Paulus holdt på Areopagos

22 Paulus stilte seg altså opp foran[ba] Areopagos og sa: ”Atenere, jeg har lagt merke til at dere er sterkt religiøse. 23 Mens jeg har spasert omkring her, har jeg sett mange altere. Ett av dem hadde mottoet: ’Til en ukjent gud’. Og det er denne guden jeg vil fortelle dere om, han som dere har tilbedt uten å vite hvem det er.

24 Den Gud som har skapt verden og alt som finnes i den, han er Herre både over himmelen og jorden. Han bor ikke i noe tempel som er bygget av mennesker. 25 Menneskene kan ikke tilfredsstille behovene hans, etter som han ikke har noen! Det er jo han selv som lar oss leve og puste, og som fyller alle våre behov. 26 Han skapte alle folk og riker fra et eneste menneske og spredde dem ut over hele jordens overflate. Han bestemte hvor lenge rikene skulle eksistere og staket ut grensene som skiller dem fra hverandre.

27 Hans hensikt med alt dette var at menneskene skulle lete etter Gud og kanskje finne veien til ham. Men han er ikke langt borte fra noen av oss. 28 Det er jo i han vi lever og rører oss og eksisterer slik som noen av deres egne diktere sier: ’Vi kommer fra ham.’ 29 Dersom det altså er sant at vi kommer fra ham, da kan jo ikke Gud være en gjenstand, noe som menneskene har laget av sølv eller gull eller har hugget ut i stein. 30 I lang tid har Gud hatt overbærenhet med den uvitenheten menneskene er begrenset av, men nå krever han at alle skal forlate avgudene og vende om til ham. 31 Gud har nemlig satt fast en dag da han skal dømme verden med rettferdighet gjennom en mann som han i forveien har bestemt for denne oppgaven. Det har han bevist for alle mennesker ved å la denne mannen stå opp fra de døde.”

32 Da de hørte at Paulus talte om en person som hadde stått opp fra de døde, begynte noen å le, men andre sa: ”Vi vil høre mer om dette en annen gang.” 33 Da diskusjonen var over, gikk Paulus fra dem. 34 Noen atenere slo seg sammen med ham og begynte å tro. Blant dem var Dionysios, en mann som var medlem av Areopagosrådet, og en kvinne som het Damaris og noen til.

Paulus i Korint

18 Senere reiste Paulus fra Aten og kom til Korint. Der ble han kjent med en jøde som het Akvilas. Han var født i provinsen Pontos, men hadde nylig kommet fra Italia sammen med kona si Priskilla, etter som keiser Claudius hadde utvist alle jødene fra Roma. Paulus fant fram til Akvilas og Priskilla og bodde og arbeidet sammen med dem. De drev håndverk med lærvarer,[bb] akkurat som han selv hadde erfaring fra.

Hver uke på hviledagen[bc] gikk Paulus til synagogen[bd] og forsøkte å overbevise både jøder og dem som ikke var jøder. Etter at Silas og Timoteus var kommet fra Makedonia, konsentrerte Paulus seg helt om å snakke til jødene og vitne om at Jesus er Messias, den lovede kongen. Da jødene sa imot ham og hånte ham, børstet Paulus symbolsk støvet av kappen sin og sa: ”Dere får selv ta ansvar for handlingene[be] deres. Jeg har gjort det jeg kunne. Fra og med nå av tenker jeg å vende meg til andre folk.”

Så forlot Paulus synagogen og gikk i stedet til et hus som var eid av en mann som het Titius Justus. Han var ikke jøde, men tilba Israels Gud. Huset hans lå vegg i vegg med synagogen. Forstanderen for synagogen het Krispus. Både han og hele familien hans begynte å tro på Herren Jesus. Mange andre i Korint som hørte Paulus, begynte også å tro og lot seg døpe.

En natt viste Herren Jesus seg for Paulus i et syn og sa: ”Vær ikke redd! Fortsett bare med å fortelle om meg. La dem ikke skremme deg til taushet. 10 Jeg er med deg. Ingen kommer til å skade deg, for det er mange som tilhører meg i denne byen.” 11 Paulus stanset ett og et halvt år i Korint og underviste om Guds budskap.

12 Da Gallio var blitt landshøvding over provinsen Akaia,[bf] gikk jødene til angrep på Paulus og førte ham til landshøvdingen for å bli dømt. 13 De anklaget Paulus og sa: ”Han lokker menneskene til å dyrka Gud på en måte som er i strid med Moseloven.[bg] 14 Før Paulus rakk å forsvare seg, vendte Gallio seg mot jødene og sa: ”Hør etter, dere jøder! Dersom tilfellet gjaldt noen forbrytelser eller andre onde ting som de hadde gjort, da skulle jeg gjerne hørt på dere. 15 Men skal dere bare krangle om noen ord og personer i deres interne lov, da kan dere sannelig ta hånd om dette selv. Jeg vil ikke være dommer i slike spørsmål.” 16 Så jaget han dem bort fra domstolen.

17 Da kastet folkemassen seg over Sostenes, en av forstanderne for synagogen, og mishandlet ham rett foran dommersetet. Men Gallio brydde seg ikke om oppstyret.

Paulus i Antiokia og en ny reise

18 Paulus stanset en tid i Korint etter at dette skjedde. Så tok han avskjed med de troende og seilte tilbake til Syria. Med på reisen hadde han også Priskilla og Akvilas. Paulus hadde like før dette besøkt Kenkreæ, der han i tråd med jødisk skikk hadde klippet håret sitt for å innfri et løfte til Gud.[bh] 19 Da de var kommet til havn i byen Efesos, skilte Paulus lag med Priskilla og Akvilas. Han gikk til synagogen[bi] for å diskutere med jødene. 20 Folket i synagogen ba ham stanse noen dager, men han svarte: 21 ”Jeg kan dessverre ikke gjøre det. Men om Gud vil, kommer jeg tilbake til dere en annen gang.”[bj] Så gikk han ombord igjen og dro fra Efesos.

22 Da båten kom til byen Cæsarea, gikk Paulus i land og fortsatte opp til Jerusalem for å hilse på menigheten. Senere reiste han videre til Antiokia. 23 Da han hadde vært der en tid, vendte han tilbake til provinsene Galatia og Frygia og besøkte alle disiplene og oppmuntret og styrket dem.

Apollos blir undervist i Efesos

24 I mens hadde en jøde som het Apollos, kommet til Efesos. Han var fra Alexandria og en svært god taler som kjente godt til Skriften[bk]. 25 Apollos hadde fått høre om Herren Jesu vei[bl], og han talte med stor entusiasme og underviste rett og riktig om Jesus. Men han kjente bare til den dåpen som døperen Johannes underviste om. 26 Da Priskilla og Akvilas en dag fikk høre ham i synagogen[bm] der han med stort mot talte til folket, ble de med ham hjem og forklarte nærmere hva det betyr å følge Guds vei.

27 Etter en tid ville Apollos seile over til provinsen Akaia, og de troende i Efesos oppmuntret ham. Han fikk med seg et brev der de ba disiplene i Akaia om å hilse ham velkommen. Da han kom dit, ble han til stor hjelp for de som Gud i sin godhet hadde latt komme til tro. 28 Etter som han var så dyktig i å tolke Skriften, kunne han med stor kraft sette jødene til veggs i diskusjonene og bevise at Jesus virkelig er Messias, den lovede kongen.

Paulus i Efesos

19 Mens Apollos var i Korint i provinsen Akaia, kom Paulus fram til Efesos etter reisen gjennom innlandet. Der møtte han noen troende og spurte dem: ”Fikk dere Guds Hellige Ånd da dere kom til troen?”

”Nei”, svarte de, ”vi har aldri hørt snakk om Guds Hellige Ånd.”

”Men på hvilken måte er dere da døpt?” spurte han.

De svarte: ”Vi er døpt med den dåpen som døperen Johannes underviste om.”

Da forklarte Paulus at Johannes sin dåp var en dåp som viste at de hadde forlatt synden og vendt om til Gud, men at Johannes også underviste at de skulle tro på Jesus, han som kom etter ham. Da de hørte dette, lot de seg døpe til fellesskap med Herren Jesus. Da Paulus la hendene på dem, kom Guds Hellige Ånd over alle. De begynte å tale i fremmede språk og holde fram budskap fra Gud. Til sammen var det omkring tolv menn i gruppen.

8-9 I tre måneders tid underviste Paulus regelmessig i synagogen[bn]. Han talte åpent med stort mot, og forsøkte å overbevise alle om at Gud ville frelse og gjøre dem til sitt eget folk. Men noen avviste budskapet hans. De ville ikke tro, men hånte Jesu vei[bo] i påhør av alle i synagogen. Derfor sluttet Paulus å gå til synagogen, og han holdt de troende borte fra denne møteplassen. De samlet seg i stedet i Tyrannus auditorium, der Paulus underviste hver dag. 10 Dette pågikk i to års tid, slik at alle i provinsen Asia[bp], både jøder og de som ikke var jøder, fikk høre budskapet om Herren Jesus.

11 Gud ga Paulus kraft til å gjøre uvanlige mirakler. 12 Noen tok til og med tørklær og klesplagg som hadde vært i berøring med kroppen hans, og la på de syke. Da de gjorde det, forsvant sykdommene, og de onde åndene forlot dem som var besatt.

13 En gruppe jøder som var åndemanere og reiste fra by til by og drev ut onde ånder, fikk det for seg at de skulle uttale Herren Jesu navn over dem som var besatt. De tenkte ut en formel som lød slik: ”Jeg befaler deg å komme ut, ved den Jesus som Paulus snakker om!” 14 Det var sju menn, alle sønner til den jødiske øverstepresten Skevas, som forsøkte seg på dette. 15 Men da de uttalte formelen, svarte den onde ånden dem: ”Jeg kjenner Jesus og jeg vet hvem Paulus er, men hvem er så dere?” 16 Så kastet den besatte mannen seg over dem og slo løs slik at de var nødt til å rømme nakne og forslåtte ut av huset. 17 Ryktet om det som hadde skjedd, spredde seg i hele Efesos både til jøder og dem som ikke er jøder. Alle i byen ble forskrekket og hyllet Herren Jesus. 18-19 Mange av de troende, som før hadde praktisert trolldom, bekjente det de hadde vært med om. De plukket fram sine svartebøker og brente dem offentlig. Noen regnet ut at bøkene var verd omkring 50 000 daglønninger. 20 Alt som skjedde, påvirket mange så sterkt at budskapet om Herren Jesus spredde seg vidt og bredt omkring, og flere og flere begynte å tro.

Oppløp i Efesos

21 Etter alt dette bestemte[bq] Paulus seg for først å seile over havet og deretter foreta en lang reise gjennom provinsene Makedonia og Akaia og videre til Jerusalem. ”Til sist må jeg også besøke Roma”, sa han. 22 Men hans første oppgave var å sende Timoteus og Erastus, to av sine medarbeidere, i forveien til Makedonia. Imens stanset han selv en tid i provinsen Asia[br].

23 På denne tiden ble det stor uro i Efesos på grunn av budskapet om Jesu vei[bs]. 24 Den som startet bråket, var sølvsmeden Demetrius, en mann som tjente store penger på å produsere små kopier av templet til gudinnen Artemis[bt] i Efesos. Han hadde for øvrig mange ansatte håndverkere. 25 Demetrius kalte sammen sine ansatte til et møte med andre som hadde tilsvarende produksjon. Han grep ordet og sa:

”Dere vet at det er takket være denne produksjonen at vi er blitt rike. 26 Nå har dere alle sett og hørt hvordan denne Paulus har fått mange til å tro at guder som er laget av menneskelige hender, ikke er noen guder. Det er ikke bare her i Efesos folk endrer sin innstilling, men i hele provinsen Asia. 27 Naturligvis kommer dette til å påvirke våre forretninger negativt. Det som bekymrer meg mest, er at templet til den store gudinnen Artemis kan komme til å miste sin anseelse. Ja, kanskje Artemis selv kommer til å bli glemt, denne mektige gudinnen som blir dyrket, ikke bare i provinsen Asia, men i hele verden.”

28 Da de hørte dette, ble de rasende og begynte å rope: ”Stor er efeserne sin Artemis!”

29 Det drøyde ikke lenge før folk begynte å samle seg, og snart var hele byen i opprør. De grep Gaius og Aristark, to makedonier som var reisekamerater med Paulus, og slepte dem til friluftsteateret i byen. 30 Paulus ville da gå inn på teateret, men de troende hindret ham. 31 Noen medlemmer av rådet i byen, som var Paulus sine venner, sendte også bud at han ikke måtte risikere livet ved å gå inn.

32 Inne på teateret ropte og skrek alle om hverandre. Alt var et eneste stort kaos, og de fleste visste ikke en gang hvorfor de hadde kommet dit!

33 Etter en stund sendte jødene fram en mann som het Aleksander, for å forklare situasjonen. Noen i folkemassen begynte å skrike gode råd til ham. Han ga tegn til folket om å være stille og forsøkte å holde en forsvarstale.

Footnotes

  1. 13:1 På gresk: Niger.
  2. 13:5 Synagogen er jødenes bygg for gudstjenester eller den menighet som møtes der.
  3. 13:8 Elymas betyr ”trollmann” eller ”vis mann”.
  4. 13:13 Pamfylia var en romersk provins i nåværende Tyrkia.
  5. 13:14 Pisidia var en romersk provins i nåværende Tyrkia.
  6. 13:14 I grunnteksten: Sabbat. Jødene sin hviledag er den sjuende dagen i deres uke, altså lørdagen.
  7. 13:14 Synagogen er jødenes bygg for gudstjenester eller den menighet som møtes der.
  8. 13:15 Moseloven og profetenes bok er to av delene i den jødiske Skriften, det vil si Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente. Den tredje delen er salmene.
  9. 13:16 Israelitter er et annet navn på jødene. Israelitt betyr etterkommere av Israel. Han hadde en sønn som het Juda, og som har gitt navn til jødene.
  10. 13:22 Se Første Samuelsbok 13:14.
  11. 13:25 Dette var en oppgave for slaver.
  12. 13:27 Profetenes budskap er en av delene i den jødiske Skriften, det vil si Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente. De to andre delene er Moseloven og salmene.
  13. 13:29 ”Skriften” for jødene er Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente.
  14. 13:32-33 Disse ordene er brukt i Midtøsten før i tiden da en konge begynte oppgaven sin, dersom han var lydig mot en annen og større konge. For at vise at den nye kongen representerte den kongen som styrte hele riket, ble de kalt ”far” og ”sønn”. Se Salmenes bok 2:7.
  15. 13:34 Se Jesaja 55:3.
  16. 13:35 Se Salmenes bok 16:10.
  17. 13:39 Moseloven, eller den jødiske loven, finnes skrevet ned i Første til Femte Mosebok.
  18. 13:40 Profetene sine budskap finnes skrevet ned i Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente.
  19. 13:41 Se Habakkuk 1:5.
  20. 13:44 I grunnteksten: Sabbaten. Jødene sin hviledag er den sjuende dagen i deres uke, altså lørdagen.
  21. 13:47 ”Skriften” for jødene er Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente.
  22. 13:47 Se Jesaja 49:6.
  23. 13:51 Å ”riste støvet av føttene” var en måte å vise at innbyggerne selv fikk ta ansvaret for det de gjorde.
  24. 14:1 Synagogen er jødenes bygg for gudstjenester eller den menighet som møtes der.
  25. 14:15 Se Salmenes bok 146:6.
  26. 15:1 Omskjærelse, det vil si å skjære bort forhuden på mennene, var en måte å inngå pakter på. Seremonien ble praktisert av mange folk, men jødene inngikk sine pakter med Gud selv. Med denne handlingen la de en frivillig forbannelse over seg selv, med konsekvensen: ”Om jeg bryter pakten, har Gud rett til å skjære bort meg og mine avkommere på samme måten.” Se Første Mosebok 17:9-14.
  27. 15:1 Moseloven, eller den jødiske loven, finnes skrevet ned i Første til Femte Mosebok.
  28. 15:5 Fariseerne var et religiøst parti blant jødene. De var svært nøye med å følge hele Moseloven og hadde for øvrig lagt til egne regler og forskrifter.
  29. 15:13 Jakob var bror til Jesus og leder for menigheten.
  30. 15:14 I grunnteksten: Simon. Peter het fra begynnelsen Simon, men Jesus ga ham navnet Peter, som betyr ”fjellet”.
  31. 15:15 Profetenes budskap finnes skrevet ned i Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente.
  32. 15:18 Se Amos 9:11-12 og Jesaja 45:21.
  33. 15:20 Disse reglene skulle forenkle fellesskapet mellom troende jøder og dem som ikke er jøder. Reglene gjaldt alle folk, etter som Gud hadde gitt de allerede til Noah. Moseloven, den jødiske loven, kom mange hunde år senere. Se Første Mosebok 9:1-7.
  34. 15:21 I grunnteksten: Sabbaten. Jødene sin hviledag er den sjuende dagen i deres uke, altså lørdagen.
  35. 15:21 Synagogen er jødenes bygg for gudstjenester eller den menighet som møtes der.
  36. 15:33 En del håndskrifter har med et ekstra vers: 34 Men Silas besluttet å stanset igjen.
  37. 16:1 ”Kristen” betyr ”tilhører Kristus”.
  38. 16:7 Frygia, Galatia, Asia, Mysia og Bitynia var romerske provinser i nåværende Tyrkia.
  39. 16:9 Makedonia var en romersk provins i nåværende Hellas.
  40. 16:10 Lukas, forfatteren til boken, hadde nå kommet med i gruppen og skrev derfor i ”vi” form.
  41. 16:13 I grunnteksten: Sabbaten. Jødene sin hviledag er den sjuende dagen i deres uke, altså lørdagen.
  42. 16:14 Et kostbart tøy i mørkerød farge som er blitt brukt av konger og andre rike personer.
  43. 17:1 Synagogen er jødenes bygg for gudstjenester eller den menighet som møtes der.
  44. 17:2 I grunnteksten: Sabbaten. Jødene sin hviledag er den sjuende dagen i deres uke, altså lørdagen.
  45. 17:3 ”Skriften” for jødene er Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente.
  46. 17:3 ”Kong”. I grunnteksten: Messias.
  47. 17:5 Eller: Bli dømt av folkeforsamlingen.
  48. 17:10 Synagogen er jødenes bygg for gudstjenester eller den menighet som møtes der.
  49. 17:11 ”Skriften” for jødene er Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente.
  50. 17:17 Synagogen er jødenes bygg for gudstjenester eller den menighet som møtes der.
  51. 17:18 Epikureerne mente at livets mål var lykke. Stoikerne mente at selvbeherskelse var viktig og at de skulle høre på sin samvittighet.
  52. 17:19 Areopagos, som betyr Arestoppen, var fjellet i Aten der rådet for religiøse og etiske spørsmål var samlet. Rådet som samlet seg der, ble også kalt Areopagos.
  53. 17:22 Eller: ”midt på”.
  54. 18:3 På gresk: De var teltmakere. Ordet hadde fått en videre betydning.
  55. 18:4 I grunnteksten: Sabbaten. Jødene sin hviledag er den sjuende dagen i deres uke, altså lørdagen.
  56. 18:4 Synagogen er jødenes bygg for gudstjenester eller den menighet som møtes der.
  57. 18:6 På gresk: ”Deres blod må komme over deres egne hoder”.
  58. 18:12 Gallio var landshøvding i den romerske provinsen Akaia i nåværende Hellas år 51-53.
  59. 18:13 Moseloven, eller den jødiske loven, finnes skrevet ned i Første til Femte Mosebok.
  60. 18:18 Løftet var sannsynligvis et nasirløfte. Se Fjerde Mosebok 6.
  61. 18:19 Synagogen er jødenes bygg for gudstjenester eller den menighet som møtes der.
  62. 18:21 I følge en del håndskrifter: ”Jeg må absolutt rekke fram i tide til høytiden i Jerusalem. Men om Gud vil…”.
  63. 18:24 ”Skriften” for jødene er Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente.
  64. 18:25 Troen på Jesus ble ofte kalt ”veien”, eller ”den sanne veien”.
  65. 18:26 Synagogen er jødenes bygg for gudstjenester eller den menighet som møtes der.
  66. 19:8-9 Synagogen er jødenes bygg for gudstjenester eller den menighet som møtes der.
  67. 19:8-9 Troen på Jesus ble kalt ofte ”veien”, eller ”den sanne veien”.
  68. 19:10 Provinsen Asia var en romersk provins i nåværende Tyrkia.
  69. 19:21 Eller: ”Paulus kjente seg ledet av Guds Ånd”.
  70. 19:22 Provinsen Asia var en romersk provins i nåværende Tyrkia.
  71. 19:23 Troen på Jesus ble kalt ofte ”veien”, eller ”den sanne veien”.
  72. 19:24 Gudinnen Artemis er også kjent under navnet Diana.

13 I Antiokia, i menigheten der, var det profeter og lærere: Barnabas og Simeon, som kaltes Niger, og LUKius fra Kyrene og Manaen, fosterbror til fjerdingsfyrsten Herodes, og Saulus.

Mens de holdt gudstjeneste og fastet, sa den Hellige Ånd: Ta ut for mig Barnabas og Saulus til den gjerning som jeg har kalt dem til!

Da lot de dem dra ut efterat de hadde fastet og bedt og lagt hendene på dem.

Da de nu således var utsendt av den Hellige Ånd, drog de ned til Seleukia og seilte derfra til Kypern,

og da de var kommet til Salamis, forkynte de Guds ord i jødenes synagoger; de hadde også Johannes med, som skulde gå dem til hånde.

Efterat de nu hadde vandret gjennem hele øen like til Pafus, traff de på en trollmann, en falsk profet, en jøde ved navn Barjesus,

som var hos landshøvdingen Sergius Paulus, en forstandig mann. Denne kalte Barnabas og Saulus til sig og bad om å få høre Guds ord.

Men Elymas, trollmannen for således uttydes hans navn stod dem imot og søkte å vende landshøvdingen bort fra troen.

Da blev Saulus, som også kaltes Paulus, fylt av den Hellige Ånd, og han så skarpt på ham og sa:

10 Du som er full av all svik og all ondskap, du djevelens barn, all rettferdighets fiende! vil du ikke holde op med å forvende Herrens rette veier?

11 Og nu, se, Herrens hånd er over dig, og du skal bli blind og til en tid ikke se solen. Og straks falt det skodde og mørke over ham, og han gikk omkring og søkte efter nogen som kunde lede ham ved hånden.

12 Da kom landshøvdingen til troen, da han så det som var skjedd, og han undret sig storlig over Herrens lære.

13 Paulus og de som var med ham, seilte da ut fra Pafus og kom til Perge i Pamfylia, men Johannes skilte sig fra dem og vendte tilbake til Jerusalem.

14 Men de drog videre fra Perge og kom til Antiokia i Pisidia, og gikk inn i synagogen på sabbatsdagen og satte sig der.

15 Efter oplesningen av loven og profetene sendte da synagoge-forstanderne bud til dem og sa: Brødre! har I noget formaningsord til folket, så tal!

16 Da stod Paulus op og slo til lyd med hånden og sa: Israelittiske menn og I som frykter Gud! Hør:

17 Dette folks, Israels, Gud utvalgte våre fedre, og han lot folket vokse sig stort under utlendigheten i Egypten, og med løftet arm førte han dem ut derfra,

18 og omkring firti år bar han dem på faderarm i ørkenen,

19 og han utryddet syv folkeslag i Kana'ans land og skiftet deres land ut til arv for dem, i omkring fire hundre og femti år.

20 Siden gav han dem dommere inntil profeten Samuel.

21 Og derefter krevde de en konge, og Gud gav dem Saul, Kis' sønn, en mann av Benjamins stamme, i firti år,

22 og efterat han hadde avsatt ham, opreiste han dem David til konge, som han også gav dette vidnesbyrd: Jeg fant David, Isais sønn, en mann efter mitt hjerte; han skal gjøre all min vilje.

23 Av hans ætt førte han efter sitt løfte en frelser frem for Israel, Jesus,

24 efterat Johannes forut for hans fremtreden hadde forkynt omvendelses dåp for hele Israels folk.

25 Men da Johannes fullendte sitt løp, sa han: Den I holder mig for å være, er jeg ikke; men se, det kommer en efter mig, hvis sko jeg ikke er verdig til å løse av hans føtter.

26 Brødre, sønner av Abrahams ætt og de iblandt eder som frykter Gud! til eder blev ordet om denne frelse utsendt.

27 For de som bor i Jerusalem, og deres rådsherrer kjente ham ikke, og ved å dømme ham opfylte de profetenes ord som blir lest hver sabbat,

28 og enda de ikke fant nogen dødsskyld hos ham, bad de Pilatus at han måtte bli slått ihjel.

29 Og da de hadde fullbyrdet alt som er skrevet om ham, tok de ham ned av treet og la ham i en grav.

30 Men Gud opvakte ham fra de døde,

31 og han åpenbarte sig i flere dager for dem som hadde draget op med ham fra Galilea til Jerusalem, de som nu er hans vidner for folket.

32 Og vi forkynner eder evangeliet om det løfte som blev gitt til fedrene, at dette har Gud opfylt for oss, deres barn, idet han opreiste Jesus,

33 således som det også er skrevet i den annen salme: Du er min Sønn; jeg har født dig idag.

34 Men at han har opreist ham fra de døde, så han ikke mere skal vende tilbake til tilintetgjørelse, det har han sagt således: Jeg vil gi eder de hellige løfter til David, de trofaste.

35 Derfor sier han også på et annet sted: Du skal ikke overgi din hellige til å se tilintetgjørelse.

36 For David sov inn, efterat han i sin levetid hadde tjent Guds råd, og han blev samlet med sine fedre og så tilintetgjørelse;

37 men den som Gud opvakte, han så ikke tilintetgjørelse.

38 Så være det eder da vitterlig, brødre, at ved ham forkynnes eder syndenes forlatelse,

39 og fra alt det som I ikke kunde rettferdiggjøres fra ved Mose lov, rettferdiggjøres i ham enhver som tror.

40 Se da til at ikke det kommer over eder som er sagt hos profetene:

41 Se, I foraktere, og undre eder og bli til intet! for en gjerning gjør jeg i eders dager, en gjerning som I ikke vil tro om nogen forteller eder det.

42 Da de gikk ut, bad folk dem om at disse ord måtte bli talt til dem den følgende sabbat.

43 Og da synagoge-tjenesten var til ende, fulgte mange av jødene og av de gudsdyrkere som hadde tatt ved jødenes tro, med Paulus og Barnabas; disse talte da med dem og formante dem til å holde fast ved Guds nåde.

44 På den næste sabbat samlet da næsten hele byen sig for å høre Herrens ord.

45 Men da jødene så folkehopen, blev de fulle av nidkjærhet og motsa det som blev sagt av Paulus, ja motsa og spottet.

46 Da tok Paulus og Barnabas til orde og sa dem rent ut: Det var nødvendig at Guds ord blev talt først til eder; men siden I støter det fra eder og ikke akter eder verdige til det evige liv, så vender vi oss nu til hedningene.

47 For så er Herrens bud til oss: Jeg har satt dig til et lys for hedninger, forat du skal være til frelse inntil jordens ende.

48 Da hedningene hørte det, blev de glade og priste Herrens ord, og de tok ved troen så mange som var utsett til evig liv.

49 Og Herrens ord utbredte sig over hele landet.

50 Men jødene satte op de fornemme kvinner som var tilhengere av jødenes tro, og de første menn i byen, og de reiste en forfølgelse mot Paulus og Barnabas, og drev dem bort fra sine landemerker.

51 De rystet da støvet av sine føtter mot dem, og kom til Ikonium.

52 Men disiplene blev fylt av glede og den Hellige Ånd.

14 I Ikonium skjedde det da at de sammen gikk inn i jødenes synagoge og talte således at en stor mengde både av jøder og av grekere kom til troen.

Men de jøder som ikke vilde tro, opegget hedningenes sinn og satte ondt i dem mot brødrene.

De blev nu en lang tid der og talte frimodig i Herren, som gav sitt nådesord vidnesbyrd, idet han lot tegn og under skje ved deres hender.

Og mengden i byen delte sig; nogen holdt med jødene, andre med apostlene.

Men da nu både hedningene og jødene med deres styresmenn stormet frem og vilde mishandle dem og stene dem,

og de merket dette, flydde de til byene i Lykaonia, Lystra og Derbe, og landet deromkring,

og forkynte evangeliet der.

Og i Lystra satt det en mann som ikke hadde makt i føttene, da han var vanfør fra mors liv av, og som aldri hadde kunnet gå.

Han hørte Paulus tale; denne så skarpt på ham, og da han så at han hadde tro til å bli helbredet, sa han med høi røst:

10 Reis dig og stå oprett på dine føtter! Og han sprang op og gikk omkring.

11 Men da folket så det som Paulus hadde gjort, ropte de med høi røst på lykaonisk og sa: Gudene er blitt mennesker lik og er kommet ned til oss.

12 Og de kalte Barnabas Jupiter og Paulus Merkur, fordi han var den som førte ordet.

13 Og presten ved det Jupitertempel som var utenfor byen, kom til porten med okser og kranser og vilde ofre sammen med folket.

14 Men da apostlene Barnabas og Paulus hørte dette, sønderrev de sine klær og sprang ut til hopen

15 og ropte: I menn! hvad er det I gjør? Også vi er mennesker under samme vilkår som I, og vi forkynner eder evangeliet at I skal vende eder bort fra disse falske guder til den levende Gud, han som gjorde himmelen og jorden og havet og alt som i dem er,

16 han som i de fremfarne tider lot alle hedningefolkene vandre sine egne veier,

17 enda han ikke lot sig uten vidnesbyrd, idet han gjorde godt, gav eder regn og fruktbare tider fra himmelen, og mettet eders hjerter med føde og glede.

18 Og ved å si dette fikk de med nød og neppe hindret folket fra å ofre til dem.

19 Men det kom jøder til fra Antiokia og Ikonium og overtalte folket, og de stenet Paulus og slepte ham utenfor byen, da de trodde at han var død;

20 men mens disiplene flokket sig omkring ham, stod han op og gikk inn i byen. Den næste dag drog han med Barnabas avsted til Derbe.

21 Og efterat de hadde forkynt evangeliet der i byen og gjort mange disipler, vendte de tilbake til Lystra og Ikonium og Antiokia,

22 idet de styrket disiplenes sjeler og formante dem til å holde fast ved troen og sa: Vi må gå inn i Guds rike gjennem mange trengsler.

23 Og efterat de hadde valgt eldste for dem i hver menighet, overgav de dem med bønn og faste til den Herre som de hadde satt sin tro til.

24 Efterat de så hadde draget igjennem Pisidia, kom de til Pamfylia,

25 og da de hadde talt ordet i Perge, drog de ned til Attalia,

26 og seilte derfra til Antiokia, det sted hvor de var blitt overgitt til Guds nåde for å gjøre den gjerning som de nu hadde fullført.

27 Da de nu kom dit, samlet de menigheten og fortalte hvor store ting Gud hadde gjort ved dem, og at han hadde åpnet troens dør for hedningene.

28 Og så blev de en ikke så kort tid hos disiplene.

15 Og det kom nogen ned fra Judea og lærte brødrene: Dersom I ikke blir omskåret efter Mose skikk, kan I ikke bli frelst.

Da det nu opstod strid, og Paulus og Barnabas fikk et ikke lite ordskifte med dem, vedtok de at Paulus og Barnabas og nogen andre av dem skulde dra op til apostlene og de eldste i Jerusalem og legge dette spørsmål frem for dem.

Menigheten fulgte dem da et stykke på veien, og så drog de gjennem Fønikia og Samaria, idet de fortalte om hedningenes omvendelse, og de vakte stor glede hos alle brødrene.

Og da de kom frem til Jerusalem, blev de mottatt av menigheten og apostlene og de eldste, og de fortalte hvor store ting Gud hadde gjort ved dem.

Men det reiste sig nogen av fariseernes parti som hadde tatt ved troen, og sa: De må omskjæres og bydes å holde Mose lov.

Apostlene og de eldste kom da sammen for å overveie denne sak.

Da det nu blev et skarpt ordskifte, stod Peter op og sa til dem: Brødre! I vet at allerede for lenge siden gjorde Gud det valg iblandt eder at ved min munn skulde hedningene få høre evangeliets ord og komme til troen.

Og Gud, som kjenner hjertene, gav dem vidnesbyrd, idet han gav dem likesom oss den Hellige Ånd,

og han gjorde ingen forskjell mellem oss og dem, idet han ved troen renset deres hjerter.

10 Hvorfor frister I da nu Gud ved å legge et åk på disiplenes nakke som hverken våre fedre eller vi var i stand til å bære?

11 Men ved den Herre Jesu nåde tror vi at vi blir frelst, på samme måte som de.

12 Da tidde hele mengden, og de hørte på Barnabas og Paulus, som fortalte hvor store tegn og undergjerninger Gud hadde gjort blandt hedningene ved dem.

13 Og da de hadde holdt op å tale, tok Jakob til orde og sa: Brødre! Hør på mig:

14 Simeon har fortalt hvorledes Gud fra først av drog omsorg for å få et folk av hedninger for sitt navn.

15 Og dermed stemmer profetenes ord overens, således som det er skrevet:

16 Derefter vil jeg vende tilbake og igjen opbygge Davids falne hytte, og det nedbrutte av den vil jeg atter opbygge, og jeg vil igjen opreise den,

17 forat alle andre mennesker skal søke Herren, ja alle hedningefolkene, som mitt navn er blitt nevnt over, sier Herren, som gjør dette

18 som er kjent av ham fra evighet av.

19 Derfor mener jeg at vi ikke skal gjøre det tungt for dem av hedningene som omvender sig til Gud,

20 men skrive til dem at de skal avholde sig fra avgudenes urenhet og fra hor og fra det som er kvalt, og fra blod.

21 For Moses har fra gammel tid av i hver by dem som forkynner ham, idet han hver sabbat opleses i synagogene.

22 Da vedtok apostlene og de eldste sammen med hele menigheten å velge nogen menn iblandt sig og sende dem til Antiokia sammen med Paulus og Barnabas; det var Judas med tilnavnet Barsabbas og Silas, som var høit aktede menn blandt brødrene,

23 og de skrev således med dem: Apostlene og eldste-brødrene hilser brødrene av hedningene i Antiokia og Syria og Kilikia.

24 Eftersom vi har fått høre at nogen som er kommet fra oss, har forvirret eder ved sin tale og vakt uro i eders sjeler vi har ikke gitt dem noget pålegg

25 så har vi, efterat vi var kommet til enighet i denne sak, vedtatt å velge nogen menn og sende dem til eder sammen med våre elskede brødre Barnabas og Paulus,

26 menn som har våget sitt liv for vår Herre Jesu Kristi navns skyld.

27 Vi har da sendt Judas og Silas, som også skal forkynne eder det samme muntlig.

28 For den Hellige Ånd og vi har besluttet ikke å legge nogen annen tyngsel på eder enn disse nødvendige ting:

29 at I avholder eder fra avgudsoffer og blod og det som er kvalt, og hor; dersom I vokter eder for disse ting, vil det gå eder vel. Lev vel!

30 Da nu disse var sendt avsted, kom de til Antiokia, og de samlet hele menigheten og gav dem brevet.

31 Da de hadde lest det, blev de glade over trøsten de fikk.

32 Judas og Silas, som selv var profeter, trøstet brødrene med mange ord og styrket dem,

33 og efterat de hadde vært en tid der, lot brødrene dem fare med fred til dem som hadde utsendt dem.

34 Silas fant det best å bli der.

35 Men Paulus og Barnabas blev i Antiokia, og de lærte og forkynte Herrens ord ved evangeliet sammen med mange andre.

36 Men nogen tid derefter sa Paulus til Barnabas: La oss nu vende tilbake og se til brødrene i enhver by hvor vi forkynte Herrens ord, hvorledes de har det!

37 Barnabas vilde også ta med Johannes som kaltes Markus;

38 men Paulus syntes ikke at de skulde ta ham med som hadde skilt sig fra dem i Pamfylia og ikke var gått med dem til deres gjerning.

39 Det kom da til en skarp strid, så de skiltes fra hverandre, og Barnabas tok Markus med sig og seilte avsted til Kypern;

40 men Paulus valgte Silas til sin følgesvenn og drog ut, efterat brødrene hadde overgitt ham til Herrens nåde.

41 Og han drog igjennem Syria og Kilikia og styrket menighetene.

16 Han kom da til Derbe og Lystra, og se, der var en disippel ved navn Timoteus, sønn av en jødisk kvinne som hadde tatt ved troen, og av en gresk far;

han hadde godt lov av brødrene i Lystra og Ikonium.

Ham vilde Paulus ha med sig på reisen, og han tok og omskar ham for de jøders skyld som var på de steder; for de visste alle at hans far var greker.

Efter som de nu drog fra by til by, påla de brødrene å holde de bud som var vedtatt av apostlene og de eldste i Jerusalem.

Så blev da menighetene styrket i troen, og vokste i tall for hver dag.

De drog nu igjennem Frygia og det galatiske land, fordi de blev hindret av den Hellige Ånd fra å tale ordet i Asia;

og da de var kommet bortimot Mysia, prøvde de på å fare til Bitynia, men Jesu Ånd gav dem ikke lov;

så drog de da utenom Mysia og drog ned til Troas.

Og et syn viste sig om natten for Paulus: Det stod en mann fra Makedonia og bad ham og sa: Kom over til Makedonia og hjelp oss!

10 Da han hadde sett synet, søkte vi straks å dra over til Makedonia; vi kunde skjønne at Herren hadde kalt oss til å forkynne evangeliet for dem.

11 Vi seilte da ut fra Troas og styrte rett frem til Samotrake, og den næste dag til Neapolis,

12 og derfra til Filippi, som er den første by i den del av Makedonia og en romersk koloni; der i byen blev vi da nogen tid.

13 På sabbatsdagen gikk vi utenfor porten, til en elv hvor de pleide å samles til bønn, og vi satte oss der og talte til de kvinner som var kommet sammen.

14 Og der var en kvinne ved navn Lydia, en purpur-kremmerske fra byen Tyatira, som dyrket Gud efter jødenes tro; hun hørte på, og Herren oplot hennes hjerte, så hun gav akt på det som blev talt av Paulus.

15 Da nu hun og hennes hus var blitt døpt, bad hun oss og sa: Så sant I holder mig for å være en som tror på Herren, så kom inn i mitt hus og ta ophold der! Og hun nødde oss.

16 Men det skjedde engang vi drog ut til bedestedet, at vi møtte en trælkvinne som hadde en spådomsånd, og som hjalp sine herrer til stor inntekt ved å spå.

17 Hun fulgte efter Paulus og oss og ropte: Disse mennesker er den høieste Guds tjenere, som forkynner eder frelsens vei.

18 Dette gjorde hun i mange dager. Da harmedes Paulus og vendte sig om og sa til ånden: Jeg byder dig i Jesu Kristi navn å fare ut av henne! Og den fór ut i samme stund.

19 Men da hennes herrer så at deres håp om inntekt var ute, tok de fatt på Paulus og Silas og slepte dem avsted til torvet for å stille dem for retten,

20 og de førte dem frem for styresmennene og sa: Disse mennesker forstyrrer rent vår by; de er jøder,

21 og forkynner skikker som vi ikke har lov til å ta imot eller leve efter, vi som er romere.

22 Folket reiste sig også imot dem; styresmennene rev da klærne av dem og lot dem hudstryke,

23 og da de hadde gitt dem mange slag, kastet de dem i fengsel, og bød fangevokteren å passe godt på dem.

24 Da han hadde fått dette bud, kastet han dem i det innerste fangerum og satte deres føtter fast i stokken.

25 Men ved midnattstid holdt Paulus og Silas bønn og sang lovsanger til Gud, og fangene hørte på dem.

26 Da kom det med ett et sterkt jordskjelv, så fengslets grunnvoller rystet, og straks sprang alle dører op, og alles lenker løstes.

27 Fangevokteren fór da op av søvne, og da han så fengslets dører åpne, drog han et sverd og vilde drepe sig, fordi han trodde at fangene var rømt.

28 Men Paulus ropte med høi røst: Gjør dig ikke noget ondt! vi er her alle.

29 Han bad da om lys og sprang inn, og han falt skjelvende ned for Paulus og Silas.

30 Og han førte dem utenfor og sa: Herrer! hvad skal jeg gjøre for å bli frelst?

31 De sa da: Tro på den Herre Jesus, sa skal du bli frelst, du og ditt hus!

32 Og de talte Herrens ord til ham og til alle som var i hans hus

33 Så tok han dem til sig i samme time på natten og vasket dem efter slagene, og straks blev han døpt med alle sine,

34 og han førte dem op i sitt hus og satte et bord for dem, og frydet sig, efterat han med hele sitt hus var kommet til troen på Gud.

35 Da det nu var blitt dag, sendte styresmennene bud med sine tjenere: Gi disse mennesker fri!

36 Fangevokteren fortalte da disse ord til Paulus: Styresmennene har sendt bud at I skal gis fri; så gå nu ut og dra bort i fred!

37 Men Paulus sa til dem: De har hudstrøket oss for alles øine, uten lov og dom, vi som er romerske borgere; så har de kastet oss i fengsel, og nu jager de oss lønnlig bort? Nei, la dem selv komme og føre oss ut!

38 Tjenerne meldte disse ord til styresmennene; da blev de redde, da de fikk høre at de var romerske borgere,

39 og de kom og gav dem gode ord, og førte dem ut og bad dem fare fra byen.

40 Så gikk de da ut av fengslet og gikk inn til Lydia, og efterat de hadde sett brødrene og formant dem, drog de avsted.

17 Efterat de hadde reist igjennem Amfipolis og Apollonia, kom de til Tessalonika, hvor jødene hadde en synagoge.

Efter sin sedvane gikk Paulus inn til dem, og på tre sabbatsdager holdt han samtale med dem ut av skriftene,

og la ut og forklarte at Messias skulde lide og opstå fra de døde, og sa: Dette er Messias, den Jesus som jeg forkynner eder.

Og nogen av dem lot sig overbevise og holdt sig til Paulus og Silas, likeså en stor mengde av de grekere som dyrket Gud, og ikke få av de fornemste kvinner.

Men jødene blev nidkjære og tok med sig nogen onde mennesker, nogen dagdrivere, og gjorde et opløp og satte byen i røre, og de trengte frem imot Jasons hus og søkte å få dem ut til folket;

men da de ikke fant dem, slepte de Jason og nogen brødre frem for by-dommerne og ropte: Disse som opvigler hele verden, er også kommet hit,

og Jason har tatt imot dem; og alle disse gjør stikk imot keiserens bud og sier at en annen, en som heter Jesus, er konge.

Da folket og by-dommerne hørte dette, blev de forferdet,

og efterat de hadde latt Jason og de andre innestå for dem, lot de dem fare.

10 Men straks samme natt sendte brødrene både Paulus og Silas avsted til Berøa. Da de kom dit, gikk de bort i jødenes synagoge.

11 Men disse var av et edlere sinn enn de i Tessalonika; de tok imot ordet med all godvilje, og gransket daglig i skriftene om det var således som det blev sagt dem.

12 Mange av disse kom da til troen, og ikke få av de fornemme greske kvinner og menn.

13 Men da jødene i Tessalonika fikk vite at Guds ord blev forkynt av Paulus også i Berøa, kom de dit og opegget folket der også.

14 Straks sendte da brødrene Paulus avsted på veien til havet; men både Silas og Timoteus blev tilbake der.

15 De som fulgte med Paulus, førte ham da til Aten, og drog så derfra med det bud til Silas og Timoteus at de skulde komme til ham så snart som mulig.

16 Mens nu Paulus ventet på dem i Aten, harmedes hans ånd i ham, da han så at byen var full av avgudsbilleder.

17 Han holdt da samtaler i synagogen med jødene og dem som dyrket Gud, og på torvet hver dag med dem han traff på.

18 Nogen av de epikureiske og stoiske visdomslærere innlot sig også i ordskifte med ham, og nogen sa: Hvad mener vel denne ordgyder? Andre igjen sa: Han synes å være en som forkynner utenlandske guddommer det var fordi han forkynte evangeliet om Jesus og opstandelsen.

19 Så tok de ham ved hånden og førte ham op på Areopagus, og sa: Kan vi få vite hvad dette er for en ny lære som du forkynner?

20 for underlige ting fører du frem for våre ører; vi ønsker derfor å få vite hvad dette skal bety.

21 Men alle atenere og de fremmede som opholdt sig der, gav sig ikke stunder til annet enn å fortelle eller høre nytt.

22 Så stod da Paulus frem midt på Areopagus og sa: Atenske menn! I alle måter ser jeg at I er ivrige i eders gudsfrykt.

23 For da jeg gikk omkring og så på eders helligdommer, fant jeg også et alter som det var satt den innskrift på: For en ukjent Gud. Det som I altså dyrker uten å kjenne det, dette forkynner jeg eder.

24 Gud, han som gjorde verden og alt som i den er, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer gjort med hender;

25 heller ikke tjenes han av menneskelige hender som om han trengte til noget, han som jo selv gir alle liv og ånde og alle ting;

26 og han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og satte dem faste tider og grenseskjell mellem deres bosteder,

27 forat de skulde lete efter Gud, om de dog kunde føle og finne ham, enda han ikke er langt borte fra nogen eneste av oss.

28 For i ham er det vi lever og rører oss og er til, som også nogen av eders skalder har sagt: For vi er også hans ætt.

29 Da vi nu altså er Guds ætt, bør vi ikke tro at guddommen er lik gull eller sølv eller sten, et billedverk av menneskelig kunst og tanke.

30 Efterat Gud da har båret over med vankundighetens tider, byder han nu menneskene at de alle allesteds skal omvende sig,

31 eftersom han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet ved en mann som han har bestemt til det, efterat han har gitt fullgodt bevis for alle ved å opreise ham fra de døde.

32 Da de hørte om dødes opstandelse, spottet nogen, men andre sa: Vi vil høre dig ennu en gang om dette.

33 Dermed gikk da Paulus bort fra dem.

34 Men nogen menn holdt sig til ham og kom til troen, iblandt dem også Dionysius, en av Areopagus-dommerne, og en kvinne ved navn Damaris, og nogen andre med dem.

18 Derefter drog han fra Aten og kom til Korint.

Der fant han en jøde ved navn Akvilas, født i Pontus, som nylig var kommet fra Italia med sin hustru Priskilla, fordi Klaudius hadde påbudt at alle jøder skulde forlate Rom; dem gav han sig i lag med,

og da han drev samme håndverk, bodde han hos dem og arbeidet der; for de var teltmakere av håndverk.

Men hver sabbat holdt han samtaler i synagogen, og han overbeviste jøder og grekere.

Da nu Silas og Timoteus kom ned fra Makedonia, var Paulus helt optatt av å lære, idet han vidnet for jødene at Jesus er Messias.

Men da de stod imot og spottet, rystet han støvet av sine klær og sa til dem: Eders blod komme over eders eget hode! Jeg er ren; fra nu av går jeg til hedningene.

Så gikk han bort derfra, og tok inn i et hus som tilhørte en mann ved navn Justus, som dyrket Gud; hans hus lå like ved synagogen.

Men synagoge-forstanderen Krispus kom til troen på Herren med hele sitt hus, og mange av korintierne som hørte ham, kom til troen og lot sig døpe.

Og Herren sa til Paulus i et syn om natten: Frykt ikke, men tal, og ti ikke!

10 Jeg er med dig, og ingen skal røre dig for å gjøre dig ondt; for jeg har meget folk i denne by.

11 Så tok han ophold der i et år og seks måneder, og lærte Guds ord iblandt dem.

12 Men da Gallio var landshøvding i Akaia, reiste jødene sig alle som en mot Paulus og førte ham for domstolen og sa:

13 Denne opvigler folk til å dyrke Gud på annen vis enn loven byder.

14 Da nu Paulus skulde til å oplate munnen, sa Gallio til jødene: Var det nogen misgjerning eller slem udåd, I jøder, da hadde jeg hatt god grunn til å høre tålmodig på eder;

15 men er det spørsmål om en lære og om navn og om eders lov, da får det bli eders sak; dommer i disse ting vil jeg ikke være.

16 Og han drev dem bort fra domstolen.

17 Men da tok de alle fatt på synagoge-forstanderen Sostenes og slo ham midt for domstolen; og Gallio brydde sig ikke noget om alt dette.

18 Paulus blev der da ennu en lang tid; så sa han farvel til brødrene og seilte avsted til Syria og i følge med ham Priskilla og Akvilas efterat han i Kenkreæ hadde klippet sitt hår; for han hadde et løfte på sig.

19 Så kom de til Efesus; der lot han de andre bli tilbake, og selv gikk han inn i synagogen og gav sig i samtale med jødene.

20 Da de bad ham bli der lenger, samtykte han ikke,

21 men sa farvel til dem og sa: Jeg vil komme til eder en annen gang, om Gud så vil. Så seilte han fra Efesus

22 og kom til Cesarea; derefter drog han op og hilste på menigheten, og drog så ned til Antiokia.

23 Da han hadde vært der nogen tid, drog han ut, og vandret gjennem det galatiske land og Frygia fra ende til annen og styrket alle disiplene.

24 Men det var en jøde ved navn Apollos, født i Aleksandria, en vel talende mann, som kom til Efesus; han var sterk i skriftene.

25 Han var oplært i Herrens vei, og da han var brennende i ånden, talte og lærte han grundig om Jesus, enda han bare kjente Johannes' dåp.

26 Og han begynte å tale frimodig i synagogen. Da Priskilla og Akvilas hadde hørt ham, tok de ham til sig og la Guds vei nøiere ut for ham.

27 Da han nu vilde dra videre til Akaia, tilskyndte brødrene ham, og skrev til disiplene der om å ta imot ham. Og da han kom dit, blev han ved Guds nåde til stort gagn for de troende;

28 for med kraft målbandt han jødene offentlig, idet han viste av skriftene at Jesus er Messias.

19 Mens Apollos var i Korint, skjedde det at Paulus kom til Efesus, efterat han hadde vandret igjennem de øvre landskaper.

Der fant han nogen disipler og sa til dem: Fikk I den Hellige Ånd da I kom til troen? De svarte ham: Vi har ikke engang hørt om den Hellige Ånd er kommet.

Han sa da: Hvad dåp blev I da døpt med? De sa: Med Johannes' dåp.

Da sa Paulus: Johannes, han døpte med omvendelses dåp, idet han sa til folket at de skulde tro på den som kom efter ham, det er på Jesus.

Da de hørte dette, lot de sig døpe til den Herre Jesu navn,

og da Paulus la hendene på dem, kom den Hellige Ånd over dem, og de talte med tunger og profetiske ord.

Disse menn var i alt omkring tolv.

Han gikk da inn i synagogen og talte frimodig i tre måneder, idet han holdt samtaler med dem og overtydet dem om det som hører Guds rike til.

Men da nogen forherdet sig og ikke vilde tro, og talte ille om Guds vei så mengden hørte på det, da brøt han lag med dem og skilte disiplene fra dem, og holdt daglige samtaler i Tyrannus' skole.

10 Dette varte i to år, så alle som bodde i Asia, fikk høre Herrens ord, både jøder og grekere.

11 Og usedvanlige kraftgjerninger gjorde Gud ved Paulus' hender,

12 så at de endog tok svededuker eller forklær som han hadde hatt på sig, og bar til de syke, og sykdommene vek fra dem, og de onde ånder fór ut av dem.

13 Men også nogen av de jødiske ånde-manere som fór omkring, tok sig fore å nevne den Herre Jesu navn over dem som hadde onde ånder, og sa: Jeg maner eder ved den Jesus som Paulus forkynner.

14 Det var nogen sønner av Skevas, en jødisk yppersteprest, syv i tallet, som gjorde dette.

15 Men den onde ånd svarte dem: Jesus kjenner jeg, og Paulus vet jeg om; men I, hvem er I?

16 Og mannen som den onde ånd var i, sprang inn på dem og vant på dem begge to og overmannet dem, så at de måtte fly nakne og sårede ut av huset.

17 Dette blev da vitterlig for alle dem som bodde i Efesus, både jøder og grekere, og det falt frykt over dem alle, og den Herre Jesu navn blev prist,

18 og mange av dem som var kommet til troen, kom og bekjente og fortalte om sine gjerninger.

19 Og en stor hop av dem som hadde drevet med utillatelige kunster, bar sine bøker sammen og brente dem op for alles øine; og de regnet ut deres verdi og fant at den var femti tusen sølvpenninger.

20 Således hadde Herrens ord sterk fremgang og fikk makt.

21 Da nu dette var fullført, satte Paulus sig fore å reise gjennem Makedonia og Akaia og dra til Jerusalem, idet han sa: Når jeg har vært der, må jeg også se Rom.

22 Han sendte da to av dem som gikk ham til hånde, Timoteus og Erastus, til Makedonia; selv blev han ennu nogen tid i Asia.

23 Men ved denne tid blev det et ikke lite opstyr om Guds vei.

24 For en mann ved navn Demetrius, en sølvsmed, som arbeidet Diana-templer av sølv, og som hjalp kunstnerne til en ikke liten inntekt,

25 sammenkalte disse og de arbeidere som syslet med dette, og sa til dem: I menn! I vet at av dette arbeid har vi vår velstand,

26 og I ser og hører at ikke bare i Efesus, men i næsten hele Asia har denne Paulus ved sine overtalelser forført en stor hop, idet han sier at de ikke er guder de som arbeides med hendene.

27 Nu er det ikke bare den fare for oss at denne håndtering skal komme i vanrykte, men også at den store gudinne Dianas tempel skal bli regnet for intet, og at det skal bli gjort ende på hennes storhet, som hele Asia, ja hele jorderike dyrker.

28 Da de hørte dette, blev de fulle av vrede og ropte: Stor er efesernes Diana!

29 Og hele byen kom i oprør, og de stormet alle som en avsted til teatret og rev med sig Gajus og Aristarkus, to makedoniere, Paulus' reisefeller.

30 Paulus vilde nu gå der inn til folket, men disiplene tillot ham det ikke;

31 også nogen av asiarkene, som var hans venner, sendte bud til ham og bad ham at han ikke måtte gå inn i teatret.

32 Nogen skrek nu ett, andre et annet; for forsamlingen var i et røre, og størstedelen visste ikke hvad de var kommet sammen for.

33 Men nogen av hopen satte Aleksander inn i saken, da jødene skjøv ham frem; Aleksander slo da til lyd med hånden og vilde holde en forsvarstale til folket.

34 Men da de fikk vite at han var jøde, blev det ett rop fra dem alle, og de skrek i omkring to timer: Stor er efesernes Diana!

35 Men by-skriveren fikk hopen til å være rolig, og sa derefter: I menn fra Efesus! Hvilket menneske er det vel som ikke vet at efesernes by er tempelvokter for den store Diana og hennes himmelfalne billede?

36 Da nu ingen motsier dette, må I holde eder rolige og ikke foreta eder noget forhastet.

37 For I har ført hit disse mennesker, som hverken er tempelranere eller spotter eders gudinne.

38 Har nu altså Demetrius og kunstnerne med ham nogen klage mot nogen, da holdes det jo rettergangsdager, og her er jo landshøvdinger; la dem kalle hverandre inn for retten!

39 Men har I noget å kreve i andre saker, da skal det bli avgjort i lovlig tingmøte.

40 For vi står endog i fare for å komme under tiltale som oprørere for denne dags skyld, da det ikke er nogen grunn som vi kan svare med for dette opløp. [DNB30: 41] Ved å tale så fikk han forsamlingen til å gå sin vei.

20 Da nu opstyret hadde lagt sig, kalte Paulus disiplene til sig og for mante dem og bød dem farvel; så drog han avsted for å fare til Makedonia.

Efterat han nu hadde reist gjennem disse landskaper og hadde formant dem med mange ord, kom han til Grekenland;

der blev han i tre måneder, og fordi jødene lurte på ham da han var i ferd med å seile til Syria, satte han sig fore å vende tilbake gjennem Makedonia.

Han hadde da følge til Asia av Sopater, Pyrrus' sønn, fra Berøa, og blandt tessalonikerne av Aristarkus og Sekundus, og av Gajus fra Derbe og Timoteus, og av Tykikus og Trofimus fra Asia.

Disse drog i forveien og bidde på oss i Troas;

men vi seilte ut fra Filippi efter de usyrede brøds dager, og kom fem dager efter til dem i Troas; der blev vi i syv dager.

På den første dag i uken var vi samlet for å bryte brødet; Paulus holdt da samtaler med dem, for han skulde fare derfra den næste dag, og han drog sin tale ut like til midt på natten.

Det var mange lamper i salen hvor vi var samlet.

Men en ung mann ved navn Eutykus satt i vinduet og var falt i dyp søvn, da Paulus talte med dem i lang tid, og i søvne styrtet han ut og falt ned fra tredje stokkverk, Og blev tatt død op.

10 Men Paulus gikk ned og kastet sig over ham og favnet ham og sa: Vær ikke urolige! hans sjel er i ham.

11 Så gikk han op igjen og brøt brødet og åt av det; og efterat han hadde talt lenge med dem, like til daggry, drog han avsted.

12 De førte da gutten levende bort og blev høilig trøstet.

13 Vi hadde imens gått ombord i skibet og seilte til Assus, hvor vi skulde ta Paulus ombord; for det hadde han pålagt oss; selv vilde han gå til fots.

14 Da han nu møtte oss i Assus, tok vi ham ombord, og kom til Mitylene,

15 Og derfra seilte vi videre og kom den næste dag bent ut for Kios; annen dag gikk vi innom Samos og lå over i Trogillium, og kom dagen efter til Milet.

16 For Paulus hadde satt sig fore å seile Efesus forbi, så han ikke skulde bli heftet i Asia; for han hastet for å nå frem til Jerusalem til pinsedag, om det var ham mulig.

17 Fra Milet sendte han da bud til Efesus og kalte menighetens eldste til sig.

18 Da de var kommet til ham, sa han til dem: I vet hvordan min ferd iblandt eder var hele tiden fra den første dag jeg kom til Asia,

19 at jeg tjente Herren med all ydmykhet og under tårer og prøvelser som jeg måtte utstå ved jødenes efterstrebelser;

20 hvorledes jeg ikke holdt tilbake noget av det som kunde være eder til gagn, men forkynte eder det og lærte eder det offentlig og i husene,

21 idet jeg vidnet både for jøder og for grekere om omvendelsen til Gud og troen på vår Herre Jesus Kristus.

22 Og nu se, bundet av Ånden drar jeg til Jerusalem, og vet ikke hvad som skal møte mig der,

23 men bare at den Hellige Ånd i by efter by vidner for mig og sier at bånd og trengsler venter mig.

24 Men for mig selv akter jeg ikke mitt liv et ord verdt, når jeg bare kan fullende mitt løp og den tjeneste som jeg fikk av den Herre Jesus: å vidne om Guds nådes evangelium.

25 Og nu, se, jeg vet at I aldri mere skal se mitt åsyn, alle I som jeg gikk omkring iblandt og forkynte riket.

26 Derfor vidner jeg for eder på denne dag at jeg er ren for alles blod;

27 for jeg holdt ikke noget tilbake, men forkynte eder hele Guds råd.

28 Så gi da akt på eder selv, og på hele den hjord som den Hellige Ånd satte eder til tilsynsmenn i, for å vokte Guds menighet, som han vant sig ved sitt eget blod!

29 Jeg vet at efter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blandt eder, som ikke skåner hjorden;

30 ja, blandt eder selv skal det fremstå menn som fører forvendt tale for å lokke disiplene efter sig.

31 Våk derfor, og kom i hu at jeg i tre år ikke holdt op, hverken natt eller dag, å formane hver eneste en med tårer!

32 Og nu overgir jeg eder til Gud og hans nådes ord, han som er mektig til å opbygge eder og gi eder arvelodd blandt alle dem som er blitt helliget.

33 Jeg attrådde ikke sølv eller gull eller klær av nogen;

34 I vet selv at det jeg selv trengte, og de som var med mig, det har disse hender arbeidet for.

35 I alle deler viste jeg eder at således bør vi ved strevsomt arbeid ta oss av de skrøpelige og komme den Herre Jesu ord i hu, som han selv har sagt: Det er saligere å gi enn å ta.

36 Da han hadde sagt dette, falt han på kne og bad sammen med dem alle.

37 De brast da alle i sterk gråt, og de falt Paulus om halsen og kysset ham;

38 men mest sørget de over det ord han hadde sagt, at de aldri mere skulde se hans åsyn. Derefter fulgte de ham til skibet.

21 Da vi nu hadde revet oss løs fra dem og hadde seilt avsted, kom vi rett frem til Kos, næste dag til Rodus, og derfra til Patara.

Der fant vi et skib som skulde fare rett over til Fønikia; vi gikk da ombord på det og seilte avsted.

Efterat vi hadde fått Kypern i sikte og latt den efter oss på venstre hånd, seilte vi til Syria og løp inn til Tyrus; for der skulde skibet losse sin ladning.

Vi opsøkte da disiplene og blev der i syv dager; de sa til Paulus ved Ånden at han ikke måtte dra til Jerusalem.

Da nu disse dager var til ende, drog vi derfra og fór videre, og de fulgte oss alle med kvinner og barn helt utenfor byen; vi falt da på kne på stranden og bad;

så bød vi hverandre farvel, og vi gikk ombord på skibet; men de vendte tilbake til sitt.

Vi endte nu sjøferden og kom fra Tyrus til Ptolemais; der hilste vi på brødrene og blev en dag hos dem.

Næste dag drog vi derfra og kom til Cesarea; der tok vi inn hos Filip, evangelisten, som var en av de syv, og blev hos ham.

Han hadde fire ugifte døtre som hadde profetisk gave.

10 Mens vi nu blev der i flere dager, kom en profet ved navn Agabus ned fra Judea;

11 han kom til oss og tok Paulus' belte og bandt sig selv på hender og føtter og sa: Så sier den Hellige Ånd: Den mann som eier dette belte, ham skal jødene binde således i Jerusalem og overgi i hedningenes hender.

12 Da vi hørte dette, bad vi ham, både vi og de der på stedet, at han ikke måtte dra op til Jerusalem.

13 Men Paulus svarte: Hvorfor gråter I og sønderriver mitt hjerte? Jeg er rede ikke bare til å bindes, men også til å dø i Jerusalem for den Herre Jesu navn.

14 Da han nu ikke lot sig overtale, slo vi oss til ro og sa: Skje Herrens vilje!

15 Da nu disse dager var til ende, gjorde vi oss i stand og drog op til Jerusalem,

16 og sammen med oss reiste også nogen av disiplene fra Cesarea; de førte oss til en som hette Mnason, fra Kypern, en gammel disippel, som vi skulde bo hos.

17 Da vi nu kom til Jerusalem, tok brødrene imot oss med glede.

18 Den næste dag gikk Paulus med oss til Jakob, og alle de eldste kom dit.

19 Og da han hadde hilst på dem, fortalte han det som Gud hadde gjort blandt hedningene ved hans tjeneste, det ene efter det annet.

20 Da de hørte det, priste de Gud; og så sa de til ham: Du ser, bror, hvor mangfoldige tusener det er blandt jødene som har tatt ved troen, og alle er de nidkjære for loven;

21 men nu har de hørt si om dig at ute blandt hedningene lærer du alle jøder frafall fra Moses og sier at de ikke skal omskjære sine barn eller vandre efter de gamle skikker.

22 Hvad er da å gjøre? I ethvert fall vil en hel mengde komme sammen; for de vil få høre at du er kommet.

23 Gjør nu derfor som vi sier til dig! Vi har her fire menn som har et løfte på sig;

24 slå dig sammen med dem og la dig rense med dem, og ta på dig omkostningene for dem, så de kan få rake sitt hode! så vil alle skjønne at det ikke er noget i det som de har hørt si om dig, men at du også selv vandrer så at du holder loven.

25 Men om de hedninger som har tatt ved troen, har vi sendt brev og vedtatt at de ikke skal holde noget sådant, men bare vokte sig for avgudsoffer og blod og det som er kvalt, og hor.

26 Da slo Paulus sig sammen med mennene, og den næste dag lot han sig rense med dem og gikk inn i templet for å melde utløpet av renselsesdagene, da offeret skulde frembæres for enhver av dem.

27 Da nu de syv dager led til ende, fikk jødene fra Asia se ham i templet, og de satte op hele hopen og la hånd på ham

28 og skrek: Israelittiske menn! kom til hjelp! Dette er det menneske som allesteds lærer alle imot folket og loven og dette sted, og han har endog ført grekere inn i templet og vanhelliget dette hellige sted.

29 For de hadde før sett Trofimus fra Efesus ute i byen i følge med ham, og nu tenkte de at Paulus hadde ført ham inn i templet.

30 Det blev da et opstyr i hele byen, og folket flokket sig sammen, og de grep Paulus og slepte ham utenfor templet, og straks blev dets dører lukket.

31 Mens de nu holdt på og vilde slå ham ihjel, gikk det melding op til den øverste høvedsmann for vakten om at hele Jerusalem var i et røre.

32 Han tok da straks krigsfolk og høvedsmenn og skyndte sig ned til dem; men da de så den øverste høvedsmann og krigsfolket, holdt de op med å slå Paulus.

33 Da kom den øverste høvedsmann bort til ham og lot ham gripe, og bød at han skulde bindes med to lenker, og spurte hvem han var, og hvad han hadde gjort.

34 Nogen i hopen ropte da ett, andre et annet; og da han på grunn av larmen ikke kunde få noget sikkert å vite, bød han at han skulde føres inn i festningen.

35 Da han nu kom til trappene, blev det slik at han måtte bæres av krigsfolket, så voldsom var hopen;

36 for hele mengden av folket fulgte efter og skrek: Drep ham!

37 Da nu Paulus skulde føres inn i festningen, sier han til den øverste høvedsmann: Får jeg lov å si et ord til dig? Han svarte: Kan du gresk?

38 Er du da ikke den egypter som for nogen tid siden gjorde oprør og førte de fire tusen mordere ut i ørkenen?

39 Da sa Paulus: Jeg er en jøde, fra Tarsus, borger av en ikke ukjent by i Kilikia; men jeg ber dig: Gi mig lov å tale til folket!

40 Da han gav ham lov til det, stilte Paulus sig på trappen og slo til lyd for folket med hånden; da det nu blev aldeles stille, talte han til dem på det hebraiske mål og sa:

22 Brødre og fedre! Hør på det jeg nu vil si eder til mitt forsvar!

Da de hørte at han talte til dem på det hebraiske mål, holdt de sig ennu mere stille. Han sier da:

Jeg er en jøde, født i Tarsus i Kilikia, men opfostret i denne by, oplært ved Gamaliels føtter efter vår fedrene lovs strenghet, og jeg var nidkjær for Gud, som I alle er idag;

jeg forfulgte Guds vei til døden, bandt og kastet i fengsel både menn og kvinner,

som også ypperstepresten og hele eldste-rådet kan vidne; av dem fikk jeg endog brev med til brødrene i Damaskus, og drog dit for å føre også dem som var der, bundne til Jerusalem, forat de kunde få straff.

Men det skjedde da jeg var på veien og kom nær til Damaskus, da strålte ved middags-tider et sterkt lys fra himmelen med ett omkring mig,

og jeg falt til jorden og hørte en røst som sa til mig: Saul! Saul! hvorfor forfølger du mig?

Jeg svarte: Hvem er du, Herre? Og han sa til mig: Jeg er Jesus fra Nasaret, han som du forfølger.

De som var med mig, så lyset, men røsten av ham som talte til mig, hørte de ikke.

10 Jeg sa da: Hvad skal jeg gjøre, Herre? Og Herren svarte mig: Stå op og gå inn i Damaskus! der skal bli talt til dig om alt det som du er bestemt til å gjøre.

11 Da jeg nu ikke kunde se for glansen av hint lys, blev jeg ledet ved hånden av dem som var med mig, og kom inn i Damaskus.

12 Og en som hette Ananias, en gudfryktig mann efter loven, med godt vidnesbyrd av alle jøder som bodde der,

13 kom til mig og stod for mig og sa: Saul, bror, se op! Og samme stund så jeg op på ham.

14 Og han sa: Våre fedres Gud har utkåret dig til å kjenne hans vilje og se den rettferdige og høre røsten av hans munn;

15 for du skal være ham et vidne for alle mennesker om det du har sett og hørt.

16 Og nu, hvad bier du efter? stå op og la dig døpe og få avtvettet dine synder, idet du påkaller hans navn.

17 Da jeg så var vendt tilbake til Jerusalem og bad i templet, hendte det mig at jeg kom i en henrykkelse,

18 og jeg så ham, og jeg hørte ham si til mig: Skynd dig og gå i hast ut av Jerusalem! for de kommer ikke til å ta imot ditt vidnesbyrd om mig.

19 Da sa jeg: Herre! de vet selv at jeg kastet i fengsel og hudstrøk rundt om i synagogene dem som trodde på dig,

20 og da blodet av Stefanus, ditt vidne, blev utgytt, stod jeg også hos og samtykte i det og tok vare på klærne til dem som slo ham ihjel.

21 Og han sa til mig: Dra ut! for jeg vil sende dig ut til hedningefolk langt borte.

22 Inntil dette ord hørte de på ham; men da løftet de sin røst og sa: Ta ham bort fra jorden! han burde ikke få leve!

23 Da de nu skrek og rev klærne av sig og kastet støv op i luften,

24 bød den øverste høvedsmann at han skulde føres inn i festningen, og sa at han skulde forhøres under hudstrykning, forat han kunde få vite av hvad årsak de ropte så mot ham.

25 Men da de nu hadde bundet ham for å hudstryke ham, sa Paulus til høvedsmannen, som stod hos: Har I lov til å hudstryke en romersk borger og det uten dom?

26 Da høvedsmannen hørte dette, gikk han til den øverste høvedsmann og meldte det, og sa: Hvad er det du er i ferd med å gjøre? dette menneske er jo romersk borger.

27 Den øverste høvedsmann gikk da bort til ham og sa: Si mig: Er du romersk borger? Han svarte: Ja.

28 Den øverste høvedsmann sa: Jeg har kjøpt denne borgerrett for mange penger. Men Paulus svarte: Men jeg er endog født til den.

29 Da gikk de straks fra ham de som skulde ha forhørt ham. Men da den øverste høvedsmann fikk vite at han var romersk borger, blev også han redd, fordi han hadde bundet ham.

30 Men da han næste dag vilde ha visshet om hvad jødene hadde å klage på ham, løste han ham, og bød at yppersteprestene og hele rådet skulde komme sammen. Og han førte Paulus ned og stilte ham frem for dem.

23 Da så Paulus fast på rådet og sa: Brødre! med all god samvittighet har jeg ført mitt levnet for Gud inntil denne dag.

Ypperstepresten Ananias bød da dem som stod der, å slå ham på munnen.

Da sa Paulus til ham: Gud skal slå dig, du kalkede vegg! Og du sitter her for å dømme mig efter loven, og du bryter loven ved å byde at de skal slå mig?

De som stod der, sa da: Skjeller du ut Guds yppersteprest?

Og Paulus sa: Jeg visste ikke, brødre, at det var ypperstepresten; det står jo skrevet: Mot en høvding blandt ditt folk skal du ikke bruke ukvemsord.

Da nu Paulus visste at den ene del av dem var sadduseere og den andre del fariseere, ropte han i rådet: Brødre! jeg er en fariseer, sønn av fariseere; det er for håp og for de dødes opstandelse at jeg står her for retten.

Da han sa dette, blev det strid mellem fariseerne og sadduseerne, og hopen blev innbyrdes uenig.

For sadduseerne sier at det ikke er nogen opstandelse, heller ikke nogen engel eller ånd; men fariseerne lærer begge deler.

Nu blev det da et stort skrik, og nogen skriftlærde av fariseernes flokk stod op og stred skarpt og sa: Vi finner intet ondt hos dette menneske; om det nu var en ånd som talte til ham, eller en engel?

10 Da det nu opstod stor strid, fryktet den øverste høvedsmann for at Paulus skulde bli slitt i stykker av dem, og han bød krigsfolket å gå ned og rive ham ut fra dem og føre ham inn i festningen.

11 Men natten efter stod Herren for ham og sa: Vær frimodig! likesom du vidnet om mig i Jerusalem, således skal du også vidne i Rom.

12 Men da det var blitt dag, la jødene sig sammen mot ham, og forbannet sig på at de hverken vilde ete eller drikke før de hadde drept Paulus.

13 Det var mere enn firti som således sammensvor sig,

14 og de gikk til yppersteprestene og de eldste og sa: Vi har forbannet oss på at vi ikke vil smake mat før vi har drept Paulus;

15 nu må da I sammen med rådet la den øverste høvedsmann vite at han skal føre ham ned til eder, som om I nøiere vilde prøve hans sak; så holder vi oss ferdige til å drepe ham før han når frem.

16 Men Paulus' søstersønn fikk høre om dette hemmelige råd, og han kom og gikk inn i festningen og fortalte Paulus det.

17 Paulus kalte da en av høvedsmennene til sig og sa: Før denne unge mann til den øverste høvedsmann! for han har noget å melde ham.

18 Han tok ham da med sig og førte ham til den øverste høvedsmann og sier: Fangen Paulus kalte mig til sig og bad mig føre denne unge mann til dig, da han hadde noget å si dig.

19 Den øverste høvedsmann tok ham da ved hånden og gikk til side og spurte: Hvad er det du har å melde mig?

20 Han sa da: Jødene er kommet overens om å be dig at du imorgen vil føre Paulus for rådet, som om det vilde få nøiere rede på hans sak;

21 du må da ikke la dig overtale av dem; for mere enn firti menn av dem ligger på lur efter ham, og de har forbannet sig på at de hverken vil ete eller drikke før de har drept ham, og nu holder de sig ferdige og venter på at du skal love det.

22 Den øverste høvedsmann lot da den unge mann gå og bød ham: Du må ikke si til nogen at du har latt mig få vite dette.

23 Og han kalte til sig to av høvedsmennene og sa: La to hundre stridsmenn holde sig ferdige til å dra til Cesarea, og sytti hestfolk og to hundre skyttere, fra den tredje time på natten!

24 Og han bød at de skulde gjøre hester i stand, forat de kunde la Paulus ride på dem og føre ham sikkert frem til landshøvdingen Feliks.

25 Og han skrev et brev med dette innhold:

26 Klaudius Lysias hilser den mektige landshøvding Feliks.

27 Denne mann, som var grepet av jødene og nær ved å bli drept av dem, ham fridde jeg ut; jeg kom til med krigsfolket, efterat jeg hadde fått vite at han var romersk borger;

28 og da jeg vilde vite hvad det var de hadde å klage på ham, førte jeg ham ned for deres råd.

29 Jeg fant da at de førte klage over ham for nogen spørsmål i deres lov, men at det ikke var noget klagemål imot ham som gjorde ham skyldig til død eller fengsel.

30 Men da det nu er blitt meldt mig at de vil gjøre et overfall på mannen, sender jeg ham uten ophold til dig, efterat jeg har pålagt hans anklagere at også de skal fremføre for dig det de har å si.

31 Krigsfolket tok nu Paulus, som det var blitt dem pålagt, og førte ham om natten til Antipatris,

32 og dagen efter lot de hestfolket dra videre med ham og vendte selv tilbake til festningen.

33 De kom da til Cesarea og lot landshøvdingen få brevet, og førte også Paulus frem for ham.

34 Da han hadde lest det og spurt hvad land han var fra, og fått vite at han var fra Kilikia, sa han:

35 Jeg skal ta dig i forhør når dine anklagere kommer. Og han bød at han skulde holdes i varetekt i Herodes' borg.

24 Fem dager efter kom ypperstepresten Ananias der ned med nogen av de eldste og en taler, Tertullus; disse fremførte sin klage imot Paulus for landshøvdingen.

Han blev da kalt frem, og Tertullus begynte på klagen imot ham og sa:

Da vi har dig å takke for megen fred, og da ved din omsorg forbedringer i alle måter og på alle steder blir dette folk til del, så skjønner vi på dette, mektigste Feliks, med all takksigelse.

Men forat jeg ikke skal hefte dig for lenge, ber jeg dig at du efter din mildhet vil høre på nogen få ord av oss.

For vi har funnet at denne mann er en pest og en opvigler blandt alle jøder rundt om i verden og en leder for nasareernes sekt;

han har endog søkt å vanhellige templet. Vi grep ham derfor og vilde dømme ham efter vår lov;

men Lysias, den øverste høvedsmann, kom til og tok ham med makt og vold ut av våre hender,

og han bød hans anklagere å komme til dig; og av ham kan du selv, om du gransker saken, få kunnskap om alt det som vi fører klagemål imot ham for.

Men også jødene holdt med ham og sa at så var det.

10 Men Paulus svarte, da landshøvdingen gav ham et tegn at han kunde tale: Da jeg vet at du i mange år har vært dommer for dette folk, fører jeg frimodig mitt forsvar,

11 eftersom du kan få visshet for at det ikke er mere enn tolv dager siden jeg drog op til Jerusalem for å tilbede.

12 Og hverken i templet eller i synagogene eller omkring i byen har de funnet at jeg talte til nogen eller opviglet folket;

13 heller ikke kan de godtgjøre for dig disse sine klager imot mig.

14 Men det vedgår jeg for dig at efter den Guds vei som de kaller en sekt-lære, tjener jeg så mine fedres Gud at jeg tror alt det som er skrevet i loven og i profetene,

15 og har det håp til Gud, som også disse selv venter på, at en opstandelse forestår både av rettferdige og av urettferdige.

16 Derfor legger jeg selv vinn på alltid å ha en uskadd samvittighet for Gud og mennesker.

17 Da nu flere år var gått, kom jeg for å føre milde gaver til mitt folk og for å ofre,

18 og under dette fant de mig i templet, efterat jeg hadde renset mig, uten opløp og uten opstyr; men det var nogen jøder fra Asia,

19 og disse burde trede frem for dig og komme med sin klage om de hadde noget å si på mig.

20 Eller la disse selv si hvad skyld de fant hos mig dengang jeg stod for rådet,

21 uten det skulde være for dette ene ord som jeg ropte da jeg stod iblandt dem: For de dødes opstandelse står jeg idag for retten iblandt eder.

22 Men Feliks utsatte saken, da han hadde nøiere kjennskap til Guds vei, og han sa: Når høvedsmannen Lysias kommer her ned, skal jeg prøve eders sak.

23 Og han bød høvedsmannen at han skulde holdes i varetekt og ha ro, og at ingen av hans egne skulde hindres fra å være ham til tjeneste.

24 Da nogen dager var gått, kom Feliks med sin hustru Drusilla, som var en jødinne, og han sendte bud efter Paulus og hørte ham om troen på Kristus.

25 Men da han talte om rettferd og avhold og den kommende dom, blev Feliks forferdet og sa: Gå bort for denne gang! når jeg får god tid, vil jeg kalle dig til mig igjen.

26 Han håpet også på at han skulde få penger av Paulus; derfor sendte han også oftere bud efter ham og talte med ham.

27 Da to år var omme, fikk Feliks til eftermann Porcius Festus, og da Feliks gjerne vilde vinne takk av jødene, lot han Paulus bundet efter sig.

25 Da nu Festus hadde tiltrådt landshøvding-embedet, drog han tre dager derefter op til Jerusalem fra Cesarea.

Yppersteprestene og jødenes første menn førte da klage hos ham mot Paulus og kom frem med en bønn til ham;

med ondt i sinne mot Paulus utbad de sig den nåde at han vilde la ham hente til Jerusalem; for de lå på lur for å slå ham ihjel på veien.

Men Festus svarte da at Paulus blev holdt i varetekt i Cesarea, og at han selv snart vilde dra dit;

de altså av eder, sa han, som har myndighet til det, kan jo dra ned med mig, om det er noget i veien med denne mann, og fremføre sin klage imot ham.

Efterat han nu hadde vært bare åtte eller ti dager hos dem, drog han ned til Cesarea; dagen efter satte han sig på sitt dommersete og bød at Paulus skulde føres frem.

Da han var kommet, stilte de jøder som var kommet fra Jerusalem, sig rundt omkring ham og førte mange svære klager imot ham; men de var ikke i stand til å bevise dem,

da Paulus forsvarte sig og sa: Hverken mot jødenes lov eller mot templet eller mot keiseren har jeg syndet i noget stykke.

Men da Festus gjerne vilde vinne takk av jødene, svarte han Paulus og sa: Er du villig til å dra op til Jerusalem og der få dom av mig i denne sak?

10 Da sa Paulus: Jeg står for keiserens domstol, og der er det min rett å dømmes. Mot jødene har jeg ingen urett gjort, som også du godt vet.

11 Har jeg urett, og har jeg gjort noget som fortjener døden, da ber jeg mig ikke fri for å dø; men er det ikke noget i det som disse fører klagemål imot mig for, da kan ingen overgi mig til dem bare for å gjøre dem til lags; jeg innanker min sak for keiseren.

12 Festus talte da med sitt råd, og sa så: For keiseren har du innanket din sak; til keiseren skal du fare.

13 Men da nogen dager var til ende, kom kong Agrippa og Berenike til Cesarea for å hilse på Festus.

14 Da de nu hadde vært der i flere dager, fortalte Festus kongen om Paulus og sa: Her er en mann, efterlatt av Feliks som fange;

15 da jeg kom til Jerusalem, førte yppersteprestene og jødenes eldste klage imot ham og bad om straff over ham.

16 Jeg svarte dem da at det ikke er sedvane hos romerne å utlevere et menneske for å gjøre nogen til lags; men den som klagen gjelder, må først stilles frem for sine anklagere og få adgang til å forsvare sig mot klagemålet.

17 Da de så var kommet sammen her, utsatte jeg ikke saken, men satte mig næste dag på dommersetet og bød at mannen skulde føres frem.

18 Men da anklagerne stod omkring ham, fremførte de ikke nogen klage for slikt som jeg hadde tenkt;

19 men de hadde nogen stridsspørsmål med ham om sin egen gudsdyrkelse og om en ved navn Jesus, som var død, men som Paulus sa var i live.

20 Da jeg nu var rådvill og ikke visste hvorledes denne sak burde undersøkes, spurte jeg om han vilde reise til Jerusalem og der få dom i saken.

21 Men da Paulus innanket sin sak for å bli holdt i varetekt til keiserens dom, bød jeg at han skulde holdes i varetekt inntil jeg kan sende ham til keiseren.

22 Agrippa sa da til Festus: Jeg vilde også gjerne høre denne mann. Han svarte: Imorgen skal du få høre ham.

23 Dagen efter kom da Agrippa og Berenike med stor prakt og gikk inn i salen sammen med de øverste høvedsmenn og de gjæveste menn i byen, og på Festus' bud blev Paulus ført frem.

24 Festus sier da: Kong Agrippa og alle I menn som her er samlet med oss! Her ser I den om hvem hele jødenes hop søkte mig både i Jerusalem og her, og ropte på at han ikke burde få leve lenger.

25 Men da jeg kom efter at han ikke har gjort noget som fortjener døden, og da han også selv innanket sin sak for keiseren, satte jeg mig fore å sende ham dit.

26 Noget pålitelig å skrive til min herre om ham har jeg ikke; derfor førte jeg ham frem for eder, og mest for dig, kong Agrippa, forat jeg kan ha noget å skrive når han er blitt forhørt.

27 For det tykkes mig meningsløst, når jeg sender en fange, da ikke å gi oplysning om klagene mot ham.

26 Agrippa sa da til Paulus: Du har lov til å tale om dig selv. Da strakte Paulus sin hånd ut og sa til sitt forsvar:

Mot alt det som jøder anklager mig for, kong Agrippa, akter jeg mig lykkelig at jeg idag skal forsvare mig for dig,

for du kjenner best alle skikker og spørsmål iblandt jødene; derfor ber jeg dig at du vil høre tålmodig på mig.

Mitt liv fra ungdommen av, som jeg fra første stund har levd iblandt mitt folk og i Jerusalem, kjenner alle jøder,

da de forut vet om mig, like fra først av, om de bare vil komme frem med sitt vidnesbyrd, at jeg levde efter det strengeste parti av vår gudsdyrkelse, som fariseer.

Og nu står jeg her og skal dømmes for håp på det løfte som av Gud er gitt fedrene,

det som vårt tolvstamme-folk under uavlatelig gudstjeneste natt og dag håper å vinne frem til; for dette håp tiltales jeg av jøder, konge!

Hvorfor aktes det for utrolig iblandt eder at Gud opvekker døde?

Jeg for min del trodde nu at jeg burde gjøre meget imot Jesu, nasareerens navn;

10 det gjorde jeg også i Jerusalem, og både kastet jeg mange av de hellige i fengsel, efterat jeg hadde fått fullmakt av yppersteprestene, og når de skulde slåes ihjel, gav jeg min stemme til det,

11 og omkring i alle synagogene tvang jeg dem ofte ved straff til å spotte, og jeg raste enn mere mot dem og forfulgte dem like til de utenlandske byer.

12 Under dette drog jeg da også til Damaskus med makt og myndighet fra yppersteprestene;

13 og midt på dagen så jeg på veien, konge, et lys fra himmelen, klarere enn solen, stråle omkring mig og dem som reiste med mig,

14 og da vi alle falt til jorden, hørte jeg en røst si til mig på det hebraiske mål: Saul! Saul! hvorfor forfølger du mig? det blir hårdt for dig å stampe mot brodden.

15 Jeg sa da: Hvem er du, Herre? Og Herren sa: Jeg er Jesus, han som du forfølger.

16 Men reis dig op og stå på dine føtter! for derfor åpenbarte jeg mig for dig: for å utkåre dig til tjener og vidne både om det som du har sett, og om det for hvis skyld jeg vil åpenbare mig for dig,

17 idet jeg frir dig ut fra folket og hedningene, som jeg sender dig til

18 for å oplate deres øine, så de kan vende sig fra mørke til lys og fra Satans makt til Gud, forat de kan få syndenes forlatelse og arvelodd blandt dem som er helliget ved troen på mig.

19 Derfor, kong Agrippa, blev jeg ikke ulydig mot det himmelske syn;

20 men både for dem i Damaskus først og for Jerusalem og i hele Judeas land og for hedningene forkynte jeg at de skulde omvende sig og komme tilbake til Gud og gjøre gjerninger som er omvendelsen verdige.

21 For disse tings skyld grep nogen jøder mig i templet og søkte å slå mig ihjel.

22 Så har jeg da fått hjelp fra Gud og står til denne dag og vidner både for liten og for stor, idet jeg ikke sier noget annet enn hvad profetene og Moses har sagt skulde skje:

23 at Messias skulde lide, og at han som den første av de dødes opstandelse skulde forkynne lys for folket og for hedningene.

24 Men da han forsvarte sig således, sier Festus med høi røst: Du er vanvittig, Paulus! din megen lærdom driver dig til vanvidd.

25 Men han sier: Jeg er ikke vanvittig, mektigste Festus! men jeg taler sanne og sindige ord.

26 For kongen kjenner til disse ting, og til ham taler jeg også frimodig; for jeg kan ikke tro at noget av dette er ukjent for ham; dette er jo ikke skjedd i en avkrok.

27 Tror du, kong Agrippa, profetene? Jeg vet at du tror.

28 Men Agrippa sa til Paulus: Det mangler lite i at du overtaler mig til å bli en kristen.

29 Paulus sa da: Jeg vilde ønske til Gud, enten det mangler lite eller meget, at ikke alene du, men også alle som hører mig idag, måtte bli slik som jeg er, bare uten disse lenker.

30 Da stod kongen op, og landshøvdingen og Berenike og de som satt der med dem,

31 og de gikk til side og talte med hverandre og sa: Denne mann gjør ikke noget som fortjener død eller lenker.

32 Og Agrippa sa til Festus: Denne mann kunde være løslatt, om han ikke hadde innanket sin sak for keiseren.

27 Da det nu var avgjort at vi skulde seile avsted til Italia, overgav de både Paulus og nogen andre fanger til en høvedsmann ved navn Julius ved den keiserlige hærdeling.

Vi gikk da ombord på et skib fra Adramyttium som skulde seile til stedene langs Asia-landet, og så fór vi ut; Aristarkus, en makedonier fra Tessalonika, var med oss.

Den annen dag løp vi inn til Sidon, og Julius, som var menneskekjærlig mot Paulus, gav ham lov til å gå til sine venner og nyte godt av deres omsorg.

Derfra fór vi videre og seilte inn under Kypern, fordi vinden var imot,

og efterat vi hadde seilt over havet ved Kilikia og Pamfylia, kom vi til Myra i Lykia.

Der fant høvedsmannen et skib fra Aleksandria som skulde til Italia, og han førte oss ombord på det.

I mange dager gikk det nu smått med seilingen, og vi vant med nød og neppe frem imot Knidus; da vinden var imot, holdt vi ned under Kreta ved Salmone,

og det var så vidt vi kom der forbi og nådde frem til et sted som kalles Godhavn, nær ved en by Lasea.